Oslo og Bergen blir billigere, og kjipere, å bo i.

Oslo og Bergen er i ferd med å bli litt billigere å bo i. Samtidig kommer de til å bli merkbart kjipere. Det er slik politikerne vil ha det.

La oss ta Bergen først. Denne uken ga byråd Reidar Digranes (Sp) beskjed om at over to tredjedeler av byens årlige kunstnerstipender ikke vil bli utbetalt. Av de 3,9 millionene som var holdt av til dette formålet, velger bystyret å holde igjen 2,7 millioner. Ikke om en stund. Ikke til neste år. Nåh. Etter at søknadsfristen var gått ut, etter at søknadene var skrevet og sendt inn av de håpefulle kunstnerne.

Det som forsvinner, er 33 stipender på mellom 18 000 og 40 000 kroner, og syv arbeidsstipend på 236 000 kroner hver. For de førti kunstnerne som kunne fått disse stipendene, ville det betydd enormt mye. For økonomien i en stor kommune som Bergen betyr det nesten ingenting. Du får ikke mye vei, eller bybane, for 2,7 millioner.

Bystyret, på sin side, peker på akutt pengemangel. Denne pengenøden kan ha noe å gjøre med at kommunen også har satt av 57 millioner til reduksjon av eiendomsskatten, samt bundet seg til en ny og kostbar utredning av bybanesporet til Åsane.

Summen av alt dette var uansett en rød klut for de flere hundre demonstrantene som møtte opp foran rådhuset i Bergen på torsdag for å protestere mot kuttene. Byråd Digranes fremsto muligens ikke som om han tok kunstnernes frykt helt på alvor da han bemerket at demonstrantene hadde vært heldige med været.

De aller fleste aktive kunstnere har gjort betydelige personlige ofre for å kunne drive med kunsten sin. Nesten ingen blir rike av å lage billedkunst eller skrive romaner. De aller fleste har lave inntekter hele sitt voksenliv. Og kunstnere som bor utenfor Oslo, ofrer mer enn andre.

I Oslo er nemlig tilgangen på deltidsjobber i kulturbransjen, på oppdrag for biblioteker og litteraturhus, langt større enn i andre norske byer. Ja da, Oslo er også dyrere å bo i. Men jevnt over er det helt andre muligheter der for å kunne skrape til seg et honorar herfra og et honorar derfra, og dermed kunne reise på sommerferie med familien i år også.

De fleste med kunstnere med base i Bergen vil nok kneise med nakken og si at de heller vil være i vestlandshovedstaden enn i Oslo. Jeg bodde selv i Bergen i et par år, og ble godt vant til å høre om hvor mye kulere kunstnermiljøet var der enn i Oslo. At det å bo på avstand til maktsenteret, å kunne ha en uavhengighet og et skråblikk i møte med de store institusjonene østpå, var en fordel.

Jeg føler ikke noe sterkt behov for å rangere kulturlivet i Oslo og Bergen. Det er det nok av andre, særlig bergensere, som gjør. Men poenget er uansett upåklagelig. Det trengs kraftfulle, levende kunstnermiljøer på andre steder enn Oslo. Det er sunt for den nasjonale kulturen.

Og det er, ikke minst, bra for Bergen. Den gamle kulturbyen skal kunne tilby sine borgere steder å gå på kvelden, teatre, utstillinger, paneldebatter. Dem kan det bli færre av nå når bystyret gir førti kunstnere grunn til å sette seg i sofaen etter middagen og spørre ektefellen om de kanskje skulle flytte til Oslo likevel.

Ikke at stemningen er veldig mye bedre i Oslo om dagen. Like før bystyret i Bergen slapp sin bøtte isvann i hodet på byens kunstnere, ga bystyret i Oslo en kalddusj til et av tigerstadens tradisjonsrike teatre. Oslo Nye Teater har fått beskjed om at de må drive for veldig, veldig mye mindre penger til neste år.

Oslo kommune har nemlig bestemt seg for å gjøre dramatiske kutt i støtten til teateret. Fra en årlig overførsel på 90 millioner skal teateret måtte drive for 53 millioner kroner, altså en reduksjon på 37 millioner.

Oslo Nye Teater spiller på fire scener. Den største er teaterets egen hovedscene. Så setter de opp forestillinger på det vakre og vernede Centralteatret, som ble oppført i 1897, i sin egen teaterkjeller, og i Trikkestallen på Torshov, der dukketeateret lenge har vært et yndet mål for byens barnefamilier. Med det nye kuttet er det så klart utenkelig å opprettholde dagens drift på dette nivået.

90 millioner er mye penger. Det er naturlig at det blir debatt om hvordan et kulturbudsjett skal fordeles.

Likevel er det oppsiktsvekkende at de som styrer Oslo, virkelig føler de har mandat til å gjøre et grep som innebærer en ugjenkallelig endring en av byens største kulturhus, slik innbyggerne kjenner det. At de er så sikre på at dette er noe velgerne ønsker og velsigner.

Også her murres det om at politisk ledelse ikke tar seg råd til dette, samtidig som de gjerne bruker 315 millioner på å redusere eiendomsskatten.

Den store feilen som ble gjort, var antagelig at Oslo kommune overtok ansvaret for Oslo Nye Teater i 1999. Et slikt teaterhus er egentlig for stort for en kommune. Den gang bedyret kommunen at teateret skulle ivaretas og styrkes. I årene som har gått, har de gjort det motsatte, skjerpet kravene til inntjening og latt være å kompensere skikkelig for prisvekst og lønnsvekst.

I bransjen mumles det om at Oslo Nye kanskje har vært for flinke, bukket og nikket og kuttet igjen, i år etter år, og slik gitt inntrykk av at det stadig var mulig å stramme mer inn. Men det spørs om problemet ikke er mer grunnleggende. For Oslo kommune har signalisert gang på gang at de egentlig synes det er et ork å eie et teater.

Det er for så vidt en ærlig sak. Men den ansvarlige tingen å gjøre ville da være å få teateret innunder staten igjen.

Det er ingen grunn til å tro at staten ville ønske seg noe sånt, men iblant må noen rett og slett ta ansvar, selv om oppgaven er tung og kostbar.

I stedet mister nå borgerne i både Oslo og Bergen noe. De mister romanene som ikke blir skrevet, konsertene som ikke blir holdt, teaterforestillingene som ikke blir satt opp. Men hei, det blir jo noen kroner mindre i eiendomsskatt.