Ordet livsavslutning tilslører det som faktisk skjer: Pasienten blir enten avlivet med en injeksjon eller tar sitt liv med legens hjelp.

Dersom politikere vil debattere legalisering av dødshjelp i Norge, må diskusjonen bygge på holdbare faglige premisser.

Debatten om dødshjelp illustrerer det også forskning har vist: at mange nordmenn ikke kjenner til hvilke rettigheter de har til å slippe uønsket livsforlengende behandling, skriver artikkelforfatterne. Illustrasjonsfoto: Shutterstock, NTB

Dette er en kronikk. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å sende et kronikkforslag, kan du lese hvordan her.

Kronikken er signert av 52 leger og andre helsearbeidere. Se nederst i artikkelen for alle navnene.

Debatten om legalisering av dødshjelp i Norge har fått en ny omdreining etter Henrik Thunes kronikk i Aftenposten (13. oktober). Noen politiske partier viser vilje til å ta saken videre. Da er det viktig at politikerne baserer seg på fakta og klar begrepsbruk.

Deler av dødshjelpsaken handler om meningsytringer, personlige historier og påstander. Et eksempel er påstandene om at morfinpumper i dag benyttes til skjult dødshjelp – det er feil og bygger opp under en skadelig frykt for å bruke morfin for å lindre smerter ved livets slutt.

Må skille mellom meninger og fag

Dersom politikere skal debattere dødshjelp, må de skille mellom hva som er meningsytringer og hva som er faglige premisser. Vi som underskriver denne kronikken, har til sammen bred erfaring innenfor dødsomsorg og behandling av alvorlig syke og døende pasienter, og arbeid med etiske spørsmål ved livets slutt.

I fagmiljøet bruker vi dødshjelp som samlebetegnelse for to måter å hjelpe en person til å dø på: Eutanasi innebærer at legen gir en dødelig injeksjon. Assistert selvmord innebærer at legen forskriver en resept på en dødelig dose som pasienten selv inntar. Begrepene «aktiv/passiv» dødshjelp er forlatt. Det å avslutte eller avstå fra livsforlengende behandling kalles i Norge behandlingsbegrensning.

Begrepet «selvbestemt livsavslutning», brukt av dødshjelpstilhengere, er misvisende. Dødshjelp er ikke selvbestemt. Myndighetene setter opp kriterier for hvem som kan få dødshjelp, og leger avgjør om kriteriene er oppfylt. Ordet livsavslutning tilslører det som faktisk skjer: Pasienten blir enten avlivet med en injeksjon eller tar sitt liv med legens hjelp.

Hvem skal få lov til å dø?

Et viktig argument mot å innføre dødshjelp er at det er vanskelig å avgrense hvem som skal få og hvem som ikke skal få hjelp til å dø. Hvis dødshjelp skal være tillatt for noen, men ikke alle, må det kunne avgrenses, reguleres og kontrolleres på en entydig, rettferdig og forsvarlig måte. Det er vanskelig å se hvilke kriterier som skal kunne kvalifisere noen, men ikke alle, for dødshjelp.

Aldersgrense på for eksempel 18 år vil tvinge en mindreårig pasient som lider uutholdelig, til å lide videre inntil personen er gammel nok til å få dødshjelp. Avgrensning basert på diagnose er uholdbar: Selv «klassiske» dødshjelpsdiagnoser som kreft og ALS omfatter stort spenn i alvorlighet og lidelsestrykk. Mange mindre kjente diagnoser medfører like stor lidelse som disse.

Det er godt etablert at der dødshjelp er tillatt, er det ikke stadier eller manifestasjoner av fysisk sykdom som avgjør om en person ønsker dødshjelp. Det handler mer om de psykososiale og eksistensielle konsekvensene av sykdom.

Dette omfatter håpløshet, hjelpeløshet, ensomhet, depresjon, tap av verdighet og evne til å gjøre det som gir livet mening. Disse plagene – som er reelle og smertefulle – forekommer både ved fysisk og psykisk lidelse og gjør det urimelig å avgrense dødshjelp til fysisk sykdom alene. Selve skillet mellom fysisk og psykisk lidelse er oppkonstruert – mange pasienter med fysisk sykdom har psykiske plager, og omvendt.

Rent medisinsk vet vi at mange alvorlige psykiske lidelser har et biologisk grunnlag – de er også fysiske.

Det er heller ikke mulig å avgrense dødshjelp basert på forventet levetid. Prognostisering av levetid på individnivå er medisinskfaglig svært vanskelig utover noen dager eller få uker fra døden.

Personer som kan leve i et halvt år (jf. Oregonmodellen), kan like gjerne leve i tre eller ni måneder, eller enda lenger. Samtidig er det grunnleggende urettferdig dersom pasienter som ikke kan forvente en snarlig død, for eksempel pasienter med kroniske smertetilstander, skal nektes dødshjelp.

Bygger på samtykkekompetanse

All dødshjelpslovgivning bygger på at pasienten er samtykkekompetent og selv ber om hjelp til å dø, uten ytre press. Men samtykkekompetanse er vanskelig å måle, særlig når det gjelder en så alvorlig avgjørelse. Mange mener dessuten at dødshjelp bør kunne gis til personer med demens, som ofte mangler samtykkekompetanse.

Pasientens dømmekraft kan være nedsatt også ved fysisk sykdom, grunnet smerter, medisinering eller kognitiv påvirkning (ses for eksempel hos opptil halvparten av ALS-pasientene).

Det må avklares hvem som skal avdekke ytre press, og hvordan. Alvorlig syke og pleietrengende pasienter opplever allerede i dag press ved at de føler seg som en byrde for pårørende, pleiere og samfunnet. Det forekommer også eksempler på direkte press, for eksempel fra familiemedlemmer (arvinger).

Omfanget av dødshjelp

Det hevdes ofte at dødshjelp vil gjelde kun for noen få, eksepsjonelle tilfeller der annen behandling er utilstrekkelig. Men hvis pasientens selvbestemmelse virkelig skal stå i sentrum, er det pasientene som må få styre hvor utbredt dødshjelp blir.

Erfaringen fra land som har innført dødshjelp, er at dette ikke blir små tall: En dødshjelpspraksis som i Nederland ville i Norge tilsvare rundt 2500 tilfeller årlig, og tallene har økt med 10–15 prosent hvert år.

Stadig flere pasienter med psykiske lidelser, som depresjon, forlenget sorg eller autisme, får dødshjelp i Nederland og Belgia. I Oregon er tallene lavere, men økende, og det er også der et press om å utvide kriteriene.

Canada innførte dødshjelp i 2016 og har opplevd en dramatisk økning på bare få år, samtidig som pasienter opplever å bli nektet palliasjon, medisinsk behandling og sosiale ytelser.

Skjult dødshjelp?

I Norge, hvor dødshjelp ikke er tillatt, er etterspørselen lav, delvis fordi vi har gode muligheter til å gi god lindrende behandling. Lindrende sedering, en behandling som kan brukes der vanlige palliative tiltak ikke hjelper, brukes ikke for å fremskynde døden, men for å lindre uutholdelig lidelse.

Norske politikere vedtok i 1999 en fremtidsrettet og liberal pasientrettighetslov, som norske leger etterstreber å følge i klinisk praksis. Debatten om dødshjelp illustrerer det også forskning har vist: at mange nordmenn ikke kjenner til hvilke rettigheter de har til å slippe uønsket livsforlengende behandling.

Det er tillatt og vanlig å avstå fra eller avslutte behandling pasienten ikke ønsker, eller som er medisinsk nytteløs, som respiratorbehandling, dialyse og antibiotikabehandling ved lungebetennelse ved livets slutt. Mange som støtter legalisering av dødshjelp, etterspør i realiteten det å slippe å bli holdt i live mot sin vilje – en rett de allerede har i dag.

Kan ikke baseres på synsing

Vi har trukket frem noen viktige faglige premisser for dødshjelpdebatten. Det er lov å være uenig, men det bør i så fall baseres på faglig holdbar argumentasjon, ikke synsing. Dersom norske politikere ønsker en seriøs dødshjelpdebatt, bør saklige premisser legges til grunn, og så kan man heller være uenige om verdier og vekting av ulike hensyn.

Vi som er opptatt av god dødsomsorg i Norge, har et budskap til politikerne: Dødshjelp er komplisert og omstridt. Før vi tar den debatten, bør politikerne ta tak i det vi alle er enige om, og som det faktisk er mulig å gjøre noe med: Vi må styrke dødsomsorgen i hele landet, uavhengig av diagnosegruppe, slik at alle som trenger lindrende behandling, får mulighet til et verdig og omsorgsfullt dødsleie.

Kronikken er også signert av:

Marc Ahmed, overlege i geriatri, OUS
Tanja Yvonne Alme, faggruppeleder for kreftsykepleierne Norsk Sykepleierforbund
Håvard Rosvold Andreassen, overlege, lungemedisin, OUS
Målfrid H. Bjørgaas, overlege i palliasjon, SUS
Siri Brelin, overlege i palliasjon, Kalnes
Einar Bryne, overlege innen barnehabilitering og -palliasjon, SiV
Geir Bråthen, nevrolog, sjef for barne- og ungdomsklinikken St. Olav, faglig leder ALS-registeret
Janet Eik, overlege i palliasjon, SUS
Silje Eikemo, intensivsykepleier, daglig leder Verdighetssenteret
Anne Fasting, fastlege, forsker på palliasjon i allmennmedisin, NTNU
Olav Magnus Fredheim, overlege palliativ avdeling, Ahus og professor i palliativ medisin, UiO
Reidun Førde, lege, professor i medisinsk etikk, UiO
Elisabeth Gulowsen Celius, overlege og professor i nevrologi, OUS
Anne Hansson, overlege gyn.kreft, UNN
Birthe Lie Hauge, overlege i palliasjon, SUS
Dagny Faksvåg Haugen, professor em. i palliativ medisin, UiB
Hilde Alice Hebnes, fastlege og LIS ved palliativt senter, SUS
Nina Elisabeth Hjort, overlege i palliasjon, Haukeland universitetssykehus
Sebastian von Hofacker, overlege og faglig leder, Verdighetssenteret
Morten Horn, overlege, ALS-nevrolog, OUS
Anne Grete Huseby, overlege i palliasjon, SUS
Bettina Husebø, lege, professor i sykehjemsmedisin, UiB
Karsten Hytten, psykiater, Oslo
Ingunn Knobloch, avdelingssykepleier, palliativt senter SUS
Aina Kolle, intensivsykepleier, Verdighetssenteret
Tina Shagufta Kormno, overlege i urologi, medlem av Rådet for legeetikk
Stein Kaasa, overlege og professor i palliativ medisin, OUS
Anja Lee, barnelege, palliativt team for barn og unge, Oslo universitetssykehus og Fransiskushjelpen
Pascal Löhr, overlege palliativt senter, SUS
Morten Magelssen, lege, professor i medisinsk etikk, UiO
Lars Mehlum, professor i psykiatri og suicidologi, UiO
Asbjørg Mindnes, overlege i onkologi og palliasjon, Trondheim kommune
Kirsti Agnethe Neset, overlege barnepalliasjon, Nordlandssykehuset
Solveig Nilsen, overlege i palliasjon, Nordlandssykehuset
Are Kirkaas Normann, overlege, Lovisenberg Lindring og Livshjelp
Stig Ottesen, fhv. overlege i palliasjon, OUS
Katrin Rut Sigurdardottir, overlege i palliasjon, Haukeland univ.sykehus
Ingebrigt Røen, sykehusprest St. Olav, leder av Norsk palliativ forening
Ingeborg Skulberg, lege, leder av Norsk forening for palliativ medisin
Helga Skaare, overlege i nyresykdommer/dialyse, Ahus
Berge Solberg, professor i medisinsk etikk, NTNU
Aslak Syse, lege og prof. dr. juris, UiO
Eva Söderholm, overlege i palliasjon, SUS
Helge Sårheim, overlege i palliativt team, Førde sykehus
Lisbeth Thoresen, sykepleier og førsteamanuensis ved medisinsk fakultet, UiO
Tor Thomas Vatsgar, overlege barneanestesi, OUS
Tuva Wyller, overlege i anestesiologi og smertebehandling, OUS
Tilde Broch Østborg, overlege gyn.kreft SUS og nestleder, Rådet for legeetikk
Svein Aarseth, allmennlege, leder av Rådet for legeetikk
Nina Aass, leder seksjon for lindrende behandling OUS og professor i palliasjon, UiO