Før tok jeg for gitt at alle elever har grunnleggende digitale ferdigheter. Det har jeg sluttet med.

Jeg må være mobilpoliti, men jeg må også lære elevene å bruke en papirordbok, trene opp leseutholdenheten deres og rette opp alle språkfeil de har vranglært i sosiale medier, skriver lektor Tonje Haugli. Foto: Privat

Før tok jeg for gitt at alle elever har grunnleggende digitale ferdigheter. Det har jeg sluttet med.

Dette er et debattinnlegg. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

Som mange andre lærere er jeg lei av elevenes intense forhold til mobilen. Likevel må vi ikke forveksle Tiktok-skrolling med nyttige skjermferdigheter i skolen.

Jeg er et barn av 1990-tallet, den generasjonen som har hatt en oppvekst både med og uten internett. Jeg kan plukke opp en bok og lese konsentrert i mer enn ti minutter, men jeg kan også lage en tålelig grei reel på mobilen.

Da jeg begynte som lektor i videregående, tok jeg det for gitt at alle elever har grunnleggende digitale ferdigheter. Det har jeg sluttet med.

Fullt av skrivefeil

Skjermbrukutvalget har skrevet mye om den digitale skolen. Blar du langt nok i rapporten deres, får du bekreftet hvor dårlig det står til: På side 193 viser de til en norsk undersøkelse som har funnet at mange elever mangler grunnleggende digital kompetanse, slik som å navngi en fil, lagre den og til slutt finne den igjen på maskinen etterpå.

Dette er utfordringer vi ser på videregående hver høst.

Noen elever skal lagre teksten de har jobbet med, men sliter med å finne den igjen. Kanskje ikke så rart når de har lagret samtlige filer i Dokumenter uten å lage en mappe for hvert fag.

Andre elever skal levere tentamen, men klarer fortsatt ikke å laste den opp uten assistanse, selv om vi nesten har nådd juleferien.

Så skal de lage en Powerpoint-presentasjon i engelsktimen, og den blir full av skrivefeil fordi de har vokst opp med bjørnetjenesten autokorrektur, men de vet ikke hvordan de stiller om standardspråket fra norsk til engelsk.

Vi kan ikke klandre ungdommene for dette. Dette er barna som har gått gjennom Ipad-skolen. Mange har gått over til PC på ungdomsskolen, men har de lært å bruke den?

Det står selvsagt ikke like dårlig til for alle, men digitaliseringen av grunnskolen har ikke klart å utjevne de sosiale og digitale forskjellene. Det er fortsatt en stor fordel å få tilgang til noe annet enn smarttelefon hjemme. Nå gjelder det både bøker og PC-er.

Mobilen er noe herk

For oss lektorer blir arbeidsmengden bare større. Jeg må være mobilpoliti, men jeg må også lære elevene å bruke en papirordbok, trene opp leseutholdenheten deres og rette opp alle språkfeil de har vranglært i sosiale medier.

Ja, mobilen er noe herk. Det vi lærere trenger, er tydelige skillelinjer. Vi trenger helt skjermfrie arenaer hvor de grunnleggende ferdighetene som skriving og lesing kan spikres.

Vi må også kunne bruke skjerm, men vi må ha programvare som lar oss bruke skjermen som en dysleksivennlig skrivemaskin og ingenting mer. Og vi trenger at denne programvaretilgangen organiseres på nasjonalt nivå, slik at det ikke er skoleeiers kunnskap og økonomi som avgjør.

Samtidig trenger vi også dette: At foreldre og foresatte følger opp hjemme. Kjære mor og far, sjekk både hva poden gjør og kan gjøre på skjerm. Lær dem det grunnleggende, som hvordan de kan laste opp dokumenter og lage mapper de finner igjen.
Og ikke minst, lær dem hvordan man legger bort skjermen etterpå.