Opprustning er nødvendig. Det handler om å unngå å måtte sende norske gutter og jenter i strid.

Hybride virkemidler må sees i sammenheng med russisk militær maktbruk og utgjør en viktig del av Russlands forberedelser, skriver kronikkforfatterne. Bildet: Russlands president Vladimir Putin i Moskva nylig. Foto: Sergei Karpukhin, Reuters/NTB

Opprustning er en nødvendig tilpasning. Man kan være uenig i pengebruken. Men til syvende og sist handler den om å unngå å måtte sende norske gutter og jenter i strid.

Det er lett å bli forvirret når det gjelder hvilken trussel Russland utgjør, nå og på sikt.

Det er i flere år blitt meldt om en nær forestående russisk økonomisk kollaps. På sett og vis stemmer det at problemene hoper seg opp. Om lag 10 prosent av Russlands bruttonasjonalprodukt (BNP) brukes nå på militærrelaterte utgifter. Meningsmålinger og meldinger fra dem som fortsatt befinner seg i Russland, forteller om økt bekymring for økonomien i den russiske befolkningen.

Vi deler professor Tormod Heiers bekymring for hybride angrep (NRK 4. februar). Russlands sabotasje-, påvirknings- og undergravingskampanjer har lenge vært i full sving og har tiltatt i styrke i en rekke europeiske land, særlig etter 2022. De er myntet på å skremme og svekke tillit – til hverandre, til europeiske ledere, mellom land og til vår evne til å beskytte egne innbyggere.

Samtidig: At én type virkemidler er mer sannsynlig, betyr ikke at andre kan utelukkes, særlig når de stammer fra samme trusselaktør.

Her ligger en viktig innsikt i russisk strategisk tenkning når det gjelder bruken av såkalte hybride virkemidler, her forstått som angrep under terskelen for militær, væpnet konflikt: Disse må sees i sammenheng med russisk militær maktbruk og utgjør en viktig del av Russlands forberedelser.

Angrep på kritisk infrastruktur

Russland kjører nær kontinuerlige informasjonsoperasjoner med løgner og utnytter eksisterende skillelinjer, både innad i og mellom land.

Av særlig bekymring er støtten til ytterliggående grupper i Europa. Den tjener både egen ideologi og russiske interesser samt gjennomslagskraften som russisk strategisk kommunikasjon overfor Trump-administrasjonen ser ut til å ha. Dette får direkte konsekvenser på slagmarken i Ukraina, og tilløpene til et delt amerikansk-russisk verdenssyn bidrar til økt transatlantisk avstand.

Gjennom angrep på blant annet kritisk infrastruktur henter Russland inn informasjon som er nyttig for en eventuell større konflikt eller militær konfrontasjon. Slike angrep kan også så tvil i befolkningen om hvorvidt myndighetene er i stand til å beskytte dem.

Slik står Russland potensielt sterkere dersom det skulle komme til en faktisk, militær konfrontasjon mellom Russland og europeiske land.

Økt fokus på egenberedskap er i så måte et ledd i å styrke samfunnets motstandskraft. Men styrkingen av den sivile beredskapen henger etter, kanskje særlig politiet, og her er en langt kraftigere satsing påkrevet. Dette betyr imidlertid ikke at militær opprustning er overflødig eller bortkastet, snarere tvert imot.

Vi må ruste opp

Opprustning er ikke følelsesbasert, slik Heier hevder. Det er en nødvendig tilpasning til den sikkerhetspolitiske virkeligheten vi befinner oss i. Det handler både om å beskytte oss selv og våre allierte.

Ukraina gir mange lærdommer. En av dem er trolig at sikkerhetsgarantier ikke nødvendigvis er nettopp det – en garanti. En stadig større del av den ukrainske befolkningen ser nå på eget forsvar som avgjørende for å kunne beskytte seg mot russisk aggresjon. Finland har forstått dette for lengst.

Så lenge Nato-alliansen består, handler norsk opprustning også om å bidra inn i en felles europeisk troverdig avskrekking mot russiske fremtidige militære angrep. Her har europeiske land i realiteten ikke noe valg annet enn å styrke eget forsvar – en erkjennelse som har tatt tid, og som Norge står i en unik finansiell situasjon til å innfri. Som vi ser i Ukraina, kan situasjonen bli betydelig verre – også for oss.

Man kan være uenig i pengebruken, men til syvende og sist handler den om å unngå å måtte sende norske gutter og jenter i strid.

Den påbegynte opprustningen av det norske Forsvaret vil ikke gi noen overdimensjonert krigsmaskin, men et forsvar av god kvalitet med moderat størrelse og kun begrenset utholdenhet. Den avskrekkingen som Heier synes å forutsette at vil hindre Russland å gå til krig, forutsetter at denne opprustningen ikke bare gjennomføres, men fremskyndes og forsterkes.

Å tro at russiske angrep i et fremtidig krigsscenario – altså mellom Russland og øvrige Europa – kun vil være hybride, er en feillesning av russisk strategi, med potensielt fatale konsekvenser.

Russland kan kollapse økonomisk, men landet kan også klare seg i mange år til. Alt avhenger av presset Europa og USA, med hjelp fra andre partnere, klarer – og er villige til – å legge på Russland. Før den tid ser vi et Russland som bygger opp militærmakten sin – og bruker den.