Om ingenting gjøres, vil Nationaltheatret bli irreversibelt ødelagt i overskuelig fremtid

Bygget forvitrer og sprekker opp der tusenvis av mennesker passerer hver dag, skriver kronikkforfatteren om Nationaltheatret. Foto: Rodrigo Freitas, NTB

Når kommer det en voksen på banen som kan si at dette skal vi ordne opp i, som kulturnasjon og folk?

Dette er en kronikk. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å sende et kronikkforslag, kan du lese hvordan her.

Nationaltheatret står og forfaller midt mellom Stortingsgaten og Karl Johans gate ved et av Oslos og Norges mest sentrale trafikknutepunkter, Nationaltheatret stasjon.

Bygget forvitrer og sprekker opp der tusenvis av mennesker passerer hver dag. Hvis de stopper opp og løfter blikket, ser de at deler av bygningen er støttet opp med synlige stålbjelker, statuer er kledd inn med presenning og finérplater og netting er hengt opp for å fange opp biter av puss, stein og tegl som løsner fra fasaden og truer med å ramle ned på fortauet.

Under bakken står det enda dårligere til. Teateret er fundamentert på en flåte av uarmert betong og en «nålepute» av hundrevis av tømmerstokker på en grunn av sand og leire. Det har sunket mange centimeter siden det var nytt for snart 130 år siden. Avstanden til fjell under sandgrunnen varierer fra om lag 5 til 40 meter.

Stålpælene har mistet sin bæreevne

Siden bygget var nytt, har mye skjedd i bakken rundt teateret. Sporveien og Bane Nor har etablert tunneler for sine skinneganger. Fundamentet er stivet av med stålpæler som er presset ned i grunnen gjennom kjelleren og danner en ny «nålepute».

Men på grunn av arbeidene med kulvertene eller tunnelene har sanden og leiren beveget seg sideveis, og stålpælene som ble plassert der for om lag 40 år siden, har mistet sin bæreevne.

Til overmål har Bane Nor planer om en ny tunnel under Stortingsgaten i løpet av et tiår eller to. Det sier seg selv at om intet gjøres, vil Nationaltheatret bli irreversibelt ødelagt i overskuelig fremtid.

I 2019 ble konkurranse om prosjektering for rehabilitering og tidsmessig fornyelse av Nationaltheatret utlyst av Statsbygg. En gruppe bestående av Ratio arkitekter, Origo arkitektgruppe og Futhark arkitekter sammen med Sweco ingeniører vant oppdraget og startet prosjektering frem til forprosjekt.

Forutsetningen var klinkende klar: Teateret skulle fornyes til et tidsmessig repertoarteater med fornyet sceneteknikk, moderne «back of house»-fasiliteter og universell utforming.

To vesentlige mangler

Alternativet med å gjøre Nationaltheatret til et «teatermuseum», et titteskapsteatertitteskapsteaterTeaterform der publikum ser forestillingen gjennom en ramme som skiller scenen fra salen. slik det var i begynnelsen, var vurdert og forkastet. I tillegg var det allerede utredet mulighet for å utvide teateret under bakken under forplassen (der Henrik Ibsen og Bjørnstjerne Bjørnson står på sokler).

Det var konkludert med at området kunne brukes, da det ikke gikk kulverter eller større tekniske installasjoner i grunnen i det området. Denne tomten kunne da løse teaterets behov for ekstraarealer, en ny amfiscene og et høyst påkrevet nytt varemottak og paviljong for publikum.

Så langt vel og bra. Men det fulgte med et budsjett, eller et anslag, med to vesentlige mangler:

• For det første var ikke refundamentering av bygget tatt med.
• For det andre var det ikke satt av penger til midlertidig drift av teateret mens den eksisterende ærverdige bygningen ble rehabilitert og fornyet.

Riktignok forelå det ideer om å etablere en midlertidig scene på Tøyen i det gamle Munchmuseet, men uten penger og med uklare avtaler mellom staten og Oslo kommune falt det prosjektet i fisk.

Netting er hengt opp for å fange opp biter av puss, stein og tegl som løsner fra fasaden. Foto: Ingvild Berg

Budsjettet som prosjekteringsgruppen skulle forholde seg til, var om lag 1,5 milliarder kroner.

Underveis i prosjekteringsprosessen kunne ikke gruppen av prosjekterende annet enn å anbefale refundamentering av hele bygget til fjell som det eneste fornuftige. Riktignok ville en kulvert eller tunnel under Stortingsgaten for jernbanen utløse krav om sikring av alle bygg langs traseen, men det arbeidet var uansett ikke planlagt før et fornyet Nationaltheater sto ferdig.

Det var også usikkert om Bane Nors ansvar strakk seg til refundamentering av hele bygget eller kunne begrenses til sikring av grunnmur og fundament mot Stortingsgaten.

Uansett, hvis Nationaltheatret klippet snoren etter syv år med oppussing og Stortingsgaten ble gravd opp dagen etter, vil det første som skjedde, være nye riss og skader i bygget.

Dårlig urban idé

Tragedien her er at prosjektet startet med et mangelfullt estimat uten at konsekvensene var utredet. Realiteten i prosjektet gjorde at planene ble lagt i skuffen, i stedet for at man tok inn over seg behovet for å gjøre jobben ordentlig og med et varig resultat som mål.

Da en ny kulturminister kom på banen, ble prosjektet endret til at det skulle graves ned på Tullinløkka. Det kunne i seg selv ha løst problemet med behovet for å ha et sted å spille mens Nationaltheatret pusses opp. Men å grave ned et helt teater mellom to fredede bygg og bare la den minst attraktive bygningsdelen, scenetårnet, stikke opp, synes mildt sagt som en dårlig urban idé.

Å plassere foajé under bakken i kamp med Bislettbekken og annen nedgravd infrastruktur, og med begrensninger pålagt av by- og riksantikvar når det gjelder samspill og sambruk med Nasjonalgalleriet, blir dyrt, forsinkende og reduserer hovedbyggets mulighet til å utvikles til et tidsmessig teater som hele Norge kan være stolt av.

Skuespiller Thorbjørn Harr spør i Aftenposten 25. april om vi har råd. Men hvis vi som nasjon, i konkurranse med forsvar, politi og sosial- og helsebudsjett, ikke tar oss råd til å ta vare på kulturen, hva er vi da som nasjon (for å parafrasere Winston Churchill)?

Skal vi flytte Nationaltheatret til Folkemuseet på Bygdøy slik at vi kan nyte formgleden og detaljene løsrevet fra livet selv? Eller skal vi vente til det forfaller slik at budsjettet må økes enda mer før alvoret går opp for oss?

Nå står bygget, et hovedverk i norsk nyrenessanse (eller manierisme), delvis pakket inn. Taket lekker. I rullestol kommer man ikke inn på parkett. Krav til arbeidsmiljø er ikke ivaretatt. «Yngling med sabeltiger», en av de fantastiske frodige skulpturene på taket, er skjult bak plater og plast. Skuespillere, regissører, teaterelskere og publikum generelt kan bare fortvile over tingenes tilstand.

Når kommer det en voksen på banen som kan skjære igjennom og si at dette skal vi ordne opp i, som kulturnasjon og folk?