Oksygen gis ikke fordi noen føler seg litt tungpustet

Kronprinsesse Mette-Marit fikk oksygentilførsel da kronprinsfamilien i forrige uke tok imot norske Paralympics-utøvere. Foto: Lise Åserud, NTB

La oss starte der det må starte: med medisinen, ikke med mistenksomheten.

Før helgen fikk hele Norge se det: Kronprinsesse Mette-Marit bruker oksygen for å få puste. Og umiddelbart starter mistenkeliggjøringen og spekulasjonen i sosiale medier og i pressen.

«PR-stunt eller modig?» spør kommentator og podkast-vert Ole Asbjørn Ness på Facebook. Og i et intervju hos Nettavisen omtaler TV-profil Sunniva Tillson, kjent som «StSunniva», det som «det eldste trikset i boken». Videre sier hun at «det flaueste jeg har sett de siste fem årene, er den «paparazzi-walken» hvor man ser pustemaskinen – det blir rett og slett for åpenbart at det skal fremstå som tilfeldig».

Når slik mistenkeliggjøring får feste, flyttes oppmerksomheten raskt bort fra det som faktisk er realiteten: et menneske som trenger hjelp til å puste.

En alvorlig medisinsk realitet

Kronprinsessen står i en krevende offentlig storm. Dette innlegget handler ikke om det, men om hvordan også sykdommen hennes nå trekkes inn i tolkningene. Et oksygenkateter, en tynn slange som gir ekstra oksygen, blir for noen ikke først og fremst et tegn på sykdom, men noe som skal forstås som strategi. Er det regi? Er det PR? Er det kommunikasjonsrådgiverne på Slottet som står bak?

Det er en reaksjon som sier mer om hvordan mennesker i pressede situasjoner blir tolket opp og i mente, enn om behovet for oksygen.

La oss starte der det må starte: med medisinen, ikke med mistenksomheten.

Kronprinsesse Mette-Marit har en alvorlig kronisk lungesykdom. I 2018, lenge før stormen hun nå står i, ble det opplyst at det dreier seg om en uvanlig variant av fibrose i lungene. I desember 2025 ble det sagt at man nærmer seg tidspunktet der lungetransplantasjon kan bli nødvendig, og at forberedelser gjøres. En utvikling som dessverre er vanlig for mange med lungefibrose.

Dette er altså ikke et retorisk grep. Det er en alvorlig medisinsk realitet.

For lungefibrose er ikke litt tung pust. Det er en tilstand der lungevevet gradvis blir erstattet av arrvev. Lungene blir stivere. Det blir vanskeligere å få oksygen over i blodet. Kroppen får mindre av det den trenger for å fungere.

Når dette skjer, kan man trenge ekstra oksygen. Det er i ordets mest konkrete forstand hjelp til å puste.

Og nettopp derfor er det viktig å være tydelig: Oksygen gis ikke fordi noen føler seg litt tungpustet. Det gis fordi oksygennivået i blodet er for lavt. Det betyr at når noen bruker oksygen i hverdagen, er det fordi kroppen trenger det. Ikke fordi noen ønsker å sende et signal, men fordi det er medisinsk vurdert at kroppen ikke klarer seg uten.

Likevel skjer det noe når slangen blir synlig.

Jeg blir bekymret

I Landsforeningen for hjerte, lunge og hjerneslag (LHL) møter vi mennesker som nettopp da blir ekstra sårbare. Når hjelpemiddelet gjør sykdommen synlig for andre. Ikke alle orker blikkene. Noen kjenner på skam. Noen lar være å bruke oksygen ute, selv når de burde. For mennesker med kronisk lungesykdom kan dette være forskjellen på å delta og å trekke seg tilbake.

Mange beskriver nettopp dette. At oksygen gjør sykdommen synlig. At det endrer hvordan de blir møtt. At de frykter å bli redusert til utstyret de er avhengige av. For noen er det også et vendepunkt. Et tegn på at sykdommen har tatt et nytt steg. Noe man må forholde seg til, både praktisk og følelsesmessig.

Derfor er jeg bekymret når oksygen blir omkodet til PR.

For når vi begynner å tolke synlige hjelpemidler som kommunikasjon, lærer vi samtidig mennesker med kronisk sykdom at deres mest grunnleggende behov, å puste, kan bli møtt med mistanke. Det er en tung beskjed å få, i tillegg til diagnosen.

Å bruke oksygen er ikke flaut

Jeg forstår godt hvorfor enkelte analyserer kongehusets kommunikasjon i møte med den stormen de nå står i. Det er en legitim del av offentligheten. Men det finnes en grense der analyse glir over i noe annet. En refleks der alt som er synlig, mistenkes for å være kalkulert. Også det som er medisinsk.

Det er den grensen jeg vil advare mot å krysse.

For de fleste som bruker oksygen i Norge, er ikke kongelige. De er lærere, besteforeldre, ungdommer med sjeldne diagnoser, mennesker i rehabilitering, mennesker som prøver å leve livet sitt så godt de kan. Noen lever også med en alvorlig usikkerhet i påvente av hva som skjer videre med sykdommen, og i noen tilfeller med transplantasjon som en mulig utvei.

Dette er også hvorfor LHL bryr seg. Vi vet at hverdagen med behandling og hjelpemidler er krevende nok i seg selv. Da skal man ikke i tillegg måtte bære andres mistanke.

Derfor vil jeg si dette, helt enkelt:

Å bruke oksygen er ikke flaut. Det er ikke et tegn på svakhet. Det er et tegn på at kroppen trenger hjelp til å gjøre det kroppen må gjøre hvert eneste minutt. Å puste.

Hvis vi vil være et samfunn som tar sykdom på alvor, må vi også tåle at sykdom er synlig. Vi må tåle at mennesker møter opp med hjelpemidler. Og vi må klare å holde to tanker i hodet samtidig: at offentlig kommunikasjon kan diskuteres, og at oksygen først og fremst er pust, ikke PR.

La oss ikke gjøre det vanskeligere å puste. Selv ikke for landets kronprinsesse.