Offer i Norge, gjerningsmann i England

DEBATT: Tre gutter fra Stavanger, samme gjeng. To ble møtt som ofre i Norge. Den tredje risikerer livstid i England – der var offer-døren stengt på forhånd.

Skal et land kunne bestemme på forhånd at det ikke hjelper deg med å ha vært presset – bare fordi saken er alvorlig nok? Foto: Alberto Pezzali / AP

Sist uke startet rettssaken i London mot en 19-åring fra Stavanger. Han er tiltalt for å ha vært med på å planlegge et drap, og for å ha hatt to pistoler og ammunisjon på et hotellrom. Han innrømmer våpnene, men nekter drapsplanen. Straffen kan bli fengsel på livstid.

De andre i samme sakskomplekset er dømt i Norge. Han som vervet ham – en 17-åring – fikk 14 års forvaring, blant annet for å ha lurt unge inn i voldsoppdrag. To andre tenåringer han vervet, ble ikke frikjent, men retten mente de var blitt presset, og det talte i deres favør. De fikk milde straffer. Per dags dato er ingen av dommene rettskraftige.

Handlingene er ulike: de yngste var barn og planla et knivangrep, mens 19-åringen som står for retten i England var nettopp fylt 18 da han dro utlands og hentet skytevåpnene han ble tatt med på hotellrommet. Men alle ble lurt inn av den samme bakmannen, for det samme kriminelle nettverket.

Samme løfte. To ulike svar

Norge og England har begge signert Europarådskonvensjonen om bekjempelse av menneskehandel. Artikkel 26 i denne konvensjonen pålegger medlemsstatene å sikre at et offer for menneskehandel ikke blir straffet for lovbrudd de har blitt tvunget til å begå som ledd i utnyttelsen.

Hvor langt det såkalte «non-punishment» prinsippet rekker er imidlertid omdiskutert, og medlemslandene praktiserer det ulikt.

England skrev det inn i en egen lov i 2015 – med en liste over unntak: drap, grov vold og våpen. Altså akkurat det 19-åringen er tiltalt for. Tanken er at farlige kriminelle ikke skal kunne rope «offer» og slippe unna. Forståelig nok.

Hver sak for seg

Norge har ingen slik liste. Hos oss vurderes hver sak for seg, og ingen sakstype er stengt ute på forhånd. Det var derfor de to yngste ble behandlet som ofre.

Forskjellen er avgjørende: I England er det avgjort på forhånd at det å ha vært presset ikke kan frikjenne ham i en sak som hans.

De 14 årene gjaldt nettopp bakmannen – han som utnyttet de andre. At han straffes hardt, er riktig. Problemet med England er ikke at straffen kan bli streng, men at retten aldri får finne ut hva slags rolle 19-åringen hadde. Om offerstatusen skal ha betydning for skyld- eller straffespørsmålet når handlingen er så alvorlig, kan selvfølgelig diskuteres. At man presses, betyr ikke at man ikke forstår hva man gjør. Men poenget er at spørsmålet – om han i det hele tatt er et offer for menneskehandel – aldri blir stilt i en britisk rettssal.

Mot hvem skal vi være strenge?

Er vi for milde i Norge? Kanskje. Volden er reell, og England ønsker ikke at en drapsmann skal gå fri ved å rope «offer». Forståelig nok.

Spørsmålet er egentlig enkelt: Skal et land kunne bestemme på forhånd at det ikke hjelper deg med å ha vært presset – bare fordi saken er alvorlig nok? Norge sier nei i praksis. England har sagt ja i loven.

Men det finnes eksempler i Norge på at offerstatus i liten grad blir vektlagt. I norsk strafferett skjer straffutmåling alltid ut fra en helhetsvurdering, og det finnes ingen generell regel om at en fortid som offer gir automatisk rabatt. Men hos oss vurderes det i det minste. Døren smekkes ikke igjen på forhånd.

Slipper unna

De unge guttene skal og må ta sin straff. Men de som virkelig styrer, slipper unna. Han som ga drapsordren, er ukjent og ikke tiltalt. Sjefen for gjengen, Rawa Majid, er «rødlistet» av Interpol, men er etter alt å dømme i Iran, på frifot.

Norge og England bruker kreftene på guttene. De som styrte oppdragene og tjente på dem, merker ingenting. I praksis straffer vi «redskapet», mens hånden som styrer slipper unna. Det er både provoserende og uakseptabelt.