«Obligatorisk for jazzelskere»

Det er ingen hemmelighet at Anders Danielsen Lie har betydelige kvaliteter som skuespiller.

Vi har sett ham briljere i Joachim Triers filmer og i internasjonale produksjoner som for eksempel «Bergman Island» og «Sommerboken».

Men er han i stand til å gjøre et godt portrett av en amerikansk jazzlegende? «Everybody Digs Bill Evans» viser at svaret er: Ja, absolutt!

Her spiller han en figur som har noen av de samme trekkene som rollen hans i «Oslo 31. august». En som sliter mentalt, har en uro i kroppen og har en uheldig omgang med substanser.

De som eventuelt forventer en kul jazzfilm med mange blå noter, får ikke det.

Det er relativt lite jazzing generelt i filmen, der regissør Grant Gee heller søker refleksjon og ettertanke med sorg, depresjon og avhengighet som gjennomgående tematikk.

«Everybody Digs Bill Evans» er uansett obligatorisk for jazzelskere.

Kastes ut i både en musikalsk og personlig krise

Filmens historie er altså basert på den New York-baserte jazzpianisten Bill Evans (1929-1980).

En legende innen sjangeren med en rekke prisbelønnede plateutgivelser før sin altfor tidlige død. Filmens tittel er hentet fra den han ga ut i 1959.

Hoveddelen av handlingen foregår to år senere, når Evans (Anders Danielsen Lie) mister sin faste bassist Scotty LaFaro i en bilulykke.

Sorgen kaster ham ut i både en musikalsk og personlig krise. Han går på heroin, går ned i vekt og er rett og slett på felgen, både fysisk og psykisk.

Broren Harry (Barry Ward) forsøker å hjelpe, men overtaler ham til slutt å reise hjem til foreldrene deres i Florida.

Mary (Laurie Metcalf) og Harry senior (Bill Pullman) virker å være sønnens rake motsetninger, men kanskje er det nettopp der han må være for å få gnisten tilbake.

Det viser seg nemlig at foreldrene har en humørfylt tilnærming til tilværelsen, noe som spesielt preger flere av Bill Pullmans scener.

Han stjeler dem alle med noen gnistrende avleveringer og upåklagelig komisk timing.

Utstråler en stille desperasjon

Jeg var altså spent på å se om Danielsen Lie ville funke som amerikansk jazzpianist, og føler meg nå litt skamfull for å ha tvilt.

Han har kanskje en litt nøytral aksent som er litt vanskelig å plassere, men i mine ører hørtes han ut til å være amerikansk nok.

Det viktigste er at Danielsen Lie utstråler den stille, matte og resignerte desperasjonen i Bills sorgfulle og retningsløse tilværelse, der det dopfylte av-og-på-forholdet til Ellaine (Valene Kane) ser ut til å være hans nærmeste kontaktpunkt.

Men heller ikke her ser det ut til at Bill makter – eller ønsker – å etablere noe varig og konstant.

Danielsen Lie maner frem et overbevisende bilde av Bills kamp mot sine indre demoner, uten å gjøre et stort nummer ut av det.

I denne filmen er det de stilleste stundene som er de mest dramatiske.

Forstår hva det kan koste å være musiker

«Everybody Digs Bill Evans» er smakfullt filmet i sort-hvitt med en troverdig tidskoloritt, og det er ikke bare Anders Danielsen Lie som leker amerikansk, for hele filmen er faktisk innspilt i Irland.

Likevel tror vi på at alt foregår i henholdsvis New York og Florida, takket være smart bruk av innklipp, arkivbilder og nøye utvalgte kulisser.

Selv om filmen ikke renner over av jazz, har den et helt nydelig anslag fra Bill Evans Trios berømte live-innspilling på klubben Village Vanguard i New York 25. juni 1961.

Det hjallende fraværet av musikk i det meste av filmen ellers, gjør de små glimtene vi faktisk får ekstra dyrebare, samtidig som filmen med all tydelighet viser virkningen de flyktige tonene har på figurene rundt Evans.

Regissør Grant Gee har tidligere laget dokumentarer om både Radiohead og Joy Division, og viser at han forstår hva det kan koste å være musiker, spesielt når man verken kan eller vil.

(«Everybody Digs Bill Evans» vises i hovedprogrammet på filmfestivalen i Berlin. Det er foreløpig ikke kjent om den får norsk distribusjon.)