Nye detaljer om trippeldrapet i Torpo

1 week ago 10

Inne i huset ligger en familie på fire – døde.

Med en jaktrifle har familiefaren Arne Slaatten (59) skutt og drept sin kone Ingunn (53), sønnen Sander (22) og datteren Signe (18) – før han tok sitt eget liv.

VG kan nå gi et unikt innblikk i politiets etterforskning av trippeldrapet som sist vinter rammet den lille bygda Torpo i Hallingdalen.

Etterforskningen har avdekket en historie om bekymringer, betroelser, sovemedisin og selvmordsforsøk.

17 dager etter tragedien samles lokalsamfunnet i sorg i Ål kirke, for å ta et siste farvel. Tilbake i bygda er et tomrom.

– Saken er fortsatt under etterforskning og vil sendes til høyere påtalemyndighet for avgjørelse, sier politiadvokat Ann Irén Svane Mathiassen i Sør-Øst politidistrikt til VG.

VG har forelagt hele denne saken for de etterlatte til ofrene, via deres bistandsadvokat Helge Hartz. Familien har ingen behov for å bekrefte eller avkrefte opplysninger i situasjonen de befinner seg i, opplyser Hartz til VG.

Torsdag 21. mars – to dager før trippeldrapet – er påskeferien rett rundt hjørnet. I Torpo regjerer fortsatt vinteren, og gradestokken viser noen få minusgrader.

På tvers av bygda sendes en melding. Avsenderen er Ingunn Slaatten. I meldingen ber hun om en legetime etter påske til ektemannen og tobarnsfaren Arne Slaatten.

Ingunn er bekymret. I en ny melding kort tid senere utdyper hun behovet for helsehjelp:

Arne mistet moren sin måneden i forveien, et dødsfall som preger ham. Han sover lite, spiser lite, grubler mye og er psykisk sliten.

Ingunn ber om sovemedisin eller annen medisin som kan få ektemannen på rett kjøl. Til slutt deler hun en mistanke: Arne er deprimert og viser samme symptomer som i 2003, da han forsøkte å ta livet sitt på Buskerud sentralsykehus.

VG har delt innholdet i denne saken med Arne Slaattens forsvarer, advokat Sidsel Katralen. Hun ønsker ikke å gi noen kommentarer.

Han vokste opp i Hallingdalen på 1960- og 70-tallet.

Faren var lensmannsbetjent. Familien flyttet mye på grunn av jobben hans.

I barndommen lekte Arne Slaatten som alle andre barn. Han var glad i treskjæring, jakt og fiske. Alt han gjorde, ble gjort ordentlig, ifølge familie og kjente.

Pliktoppfyllende, arbeidsom og flink, beskriver andre.

Han tok fagbrev som elektriker og agronom. Videreutdanning som tekniker og ingeniør. Studier på landbruksskolen. Så militæret.

Der var han minedykker, stasjonert i Bergen. Ifølge familie og venner deltok Arne på øvelser i Tyskland og lette etter miner langs norskekysten. Han hadde gode tjenesteuttalelser og en god helseprofil.

Men i 2003 hadde noe endret seg. Flere vanskelige saker preget ham, blant annet sorgen etter farens bortgang.

Arne møtte veggen. Dette skulle følge ham resten av livet, ifølge familie og venner.

I begynnelsen av 2003 gikk Arne Slaatten rundt med tanker om å avslutte livet, ifølge familie og kjente. Fire måneder ut i året forskanset Arne seg på et bad og truet med å gjøre alvor av tankene sine.

Politiet ble varslet om episoden. Arne ble hentet og kjørt til Buskerud sentralsykehus, psykiatrisk avdeling. Her ble han vurdert av helsepersonell. De slo fast at han hadde psykiske lidelser, blant annet i form av paranoia.

I løpet av oppholdet uttalte Arne at alle var ute etter ham, og at det kun var et tidsspørsmål før noen ville drepe ham eller at folk ville komme på besøk for å se på at han tok livet sitt – ifølge familien hans.

Arne forsøkte å ta livet sitt under oppholdet på sykehuset, får VG opplyst.

21 år senere er familien bekymret på nytt.

En av dem som er bekymret, er 22 år gamle Sander.

I en fortrolig samtale på jobb åpner han opp om sine tanker.

Sander nevner dødsfallet til bestemoren, og at faren har vært preget og tiltaksløs i tiden etter, ifølge kollegaen som han betrodde seg til.

– Sander kom til meg og lurte på om han kunne få et par ord. Jeg var hans nærmeste på jobb. Han hadde det ikke så bra, og det var denne bekymringen for faren hans, sier kollegaen i Sundbrei transport – firmaet hvor Sander gikk i lære som lastebilsjåfør og fikk sin første arbeidsplass.

Til kollegaen nevner Sander at han er redd for faren sin, men uten å utdype.

– Jeg forsto det dit hen at han var redd for hva faren kunne gjøre med seg selv. Faren hadde vært apatisk, ikke sovet og sittet oppe om natten. Sander var oppriktig bekymret.

I samtalen gir Sander beskjed til kollegaen om at han ønsker at kollegaen skal vite om frykten – i tilfelle han ikke kommer på jobb klokken syv eller plutselig er hjemme midt på dagen, får VG opplyst.

– Han var opptatt av å gi beskjed om at hvis han ikke kom på jobb, så visste jeg grunnen, sier kollegaen.

Overfor venner er Sander enda mer fortrolig. Her deler han sin frykt om at han er redd faren vil ta livet sitt eller av familien – og er ærlig om at han er redd for selv å dø, får VG opplyst.

Fredag 22. mars hadde Sander med seg kake på jobben, med påskriften «God påske». Kaken hadde moren Ingunn bakt.

Samme fredag purrer hun på legen. Ingunn Slaatten etterspør resepten på sovemedisinen og ber om at det ordnes i løpet av ettermiddagen.

Den fredagsettermiddagen drar Arne Slaatten til Ålingen kjøpesenter.

Han er på vei til Boots apotek for å hente sovemedisinen.

En ansatt på apoteket legger ikke merke til noe spesielt ved Arne inne i butikken. Alt virker normalt, får VG opplyst. Arne fremstår blid og fornøyd og gir beskjed om at medisinen som legen har skrevet ut, er hans.

Han får en pakke med en medisin mot forbigående og kortvarige søvnproblemer. Ifølge VGs opplysninger skal han senere ha tatt én tablett.

VG er kjent med at drapsetterforskningen har vært interessert i bivirkningene som kan oppstå ved bruk av legemiddelet. I den forbindelse har politiet tatt kontakt med Direktoratet for medisinske produkter (DMP) med konkrete spørsmål om bruk kan føre til hallusinering eller psykose.

Ann Iren Svane Mathiassen

Politiadvokat

– Det kom opp et behov for å gjøre undersøkelser rundt dette legemiddelet. Jeg ønsker ikke å gå i detalj om hvorfor det ble et behov, men på generelt grunnlag kan jeg si at politiet i saker utfører en rekke etterforskningsskritt for å bekrefte eller utelukke teorier eller hypoteser som blir fremsatt eller dukker opp underveis i etterforskningen, sier Mathiassen, advokat i Sør-Øst politidistrikt.

– Hva kan du si om resultatet av disse undersøkelsene?

– Vi gjorde nødvendige etterforskningsskritt, fikk svar og kunne legge bort videre undersøkelser rundt dette, svarer Mathiassen.

I politiavhør har legen til Arne forklart at hun skrev ut legemiddelet for å hjelpe Arne med søvnen – og for å dempe tankene som gjorde ham deprimert, får VG opplyst.

Legen har også forklart at hun visste om selvmordsforsøket i 2003 og derfor ba Arne ta kontakt med psykisk helse i kommunen, som er den raskeste måten å få hjelp på, ifølge VGs opplysninger.

Statsforvalteren i Østfold, Buskerud, Oslo og Akershus har ført tilsyn med helsehjelpen som Arne fikk i disse dagene, uten å finne forhold «som gir grunnlag for å tro at det foreligger fare for pasientsikkerheten eller videre tilsynsmessig oppfølging».

VG har vært i kontakt med den aktuelle legen. Hun ønsker ikke å kommentere saken.

I den hvite eneboligen i Torpo i Hallingdal er Arne Slaatten tilbake fra apoteket.

Klokken passerer 17. Kalenderen viser fortsatt fredag 22. mars.

Mens Arne sover i stuen, forbereder kona Ingunn dagens middag på kjøkkenet

Tobarnsmoren er også i kontakt med sønnen Sander på tekstmeldinger. Der skriver hun blant annet at hun håper situasjonen hjemme roer seg snart, at faren sover, og at sønnen derfor må være stille når han kommer hjem.

Sander forstår. Når han svarer, nevner han betroelsen om faren som han ga til en kollega i løpet av arbeidsdagen.

Noen timer senere er Sander også i kontakt med en kamerat på Snapchat – de snakker om helt vanlige ting, ifølge VGs opplysninger.

Hjemme er også Signe Slaatten, lillesøsteren på 18 år. Hun forbereder seg til en hyttetur med seks venner neste dag.

Like før midnatt sender Signe sin siste melding til en venn om hytteturen, får VG opplyst.

Også hun skal ha gitt uttrykk for at hun var bekymret for faren sin.

I timene før storebroren Sander legger seg, er han i kontakt med to andre venner på Snapchat. Der deler han på nytt bekymringer om farens psykiske helse – og at faren ikke får den hjelpen han trenger, får VG opplyst.

Han spiller også dataspill med en kamerat. Så blir det stille i den hvite eneboligen.

Nå viser kalenderen lørdag 23. mars.

Ingunn Slaatten og barna sov i sengene sine da de ble drept denne natten. Politiet mener Arne Slaatten beveget seg fra rom til rom da han utførte drapene.

Ingen av dem våknet av skuddene, selv om våpenet ikke var utstyrt med lyddemper. Til slutt tok familiefaren sitt eget liv.

– Hvorfor våkner ingen av lyden fra våpenet?

– Dette vet vi ikke. Slik vi ser det, vil vi heller aldri få vite dette. Alle de involverte er døde og ingen andre funn i etterforskningen gir oss svaret på dette. Åstedet bærer ikke preg av at noen har våknet. Etterforskningen viser at en av de drepte hadde ørepropper, svarer politiadvokaten.

Lørdag 23. mars inviterer mennesker verden over til «Den største timen for jorden» – Earth Hour. Arrangementet er et forsøk på å sette søkelyset på problematikken rundt klimaendringer og naturtap og markeres med å slukke lyset i én time.

Men i Torpo skal lokalbefolkningen ende opp med å tenne lys denne kvelden.

I løpet av formiddagen er vennegjengen til Signe klar for hyttetur – men ingen av dem får tak i henne, noe som er uvanlig, ifølge vennene.

Bekymret drar noen av vennene hjem til henne. Utenfor står familiens biler parkert, men ingen åpner ytterdøren.

Så varsles politiet. Operasjonssentralen får beskjed av innringeren blant annet om Arne Slaattens psykiske helse tilbake i tid, får VG opplyst.

Klokken 15.58 ankommer en patrulje. Huset er låst. Og alt ser ryddig ut fra utsiden, i de rommene som er mulig å se inn til. Patruljen drar.

Vel fire timer senere er politiet tilbake ved det hvite huset. På ny går de rundt boligen for å få innsyn. Gjennom et vindu ser en politibetjent inn i et rom der det står en seng med en tykk dyne.

Med en lommelykt lyser betjenten inn i rommet og ser noe som kan minne om blod, får VG opplyst.

Nå varsles operasjonssentralen. Patruljen vil bryte seg inn i huset. Men først ber de om å få bevæpne seg og tar på seg fotposer og svarte hansker.

Klokken 20.19 brytes nøkkelboksen opp. Den henger på veggen ved siden av inngangsdøren til husets underetasje. I løpet av de neste syv minuttene finner patruljen fire døde mennesker. Tre av dem ligger i sengene sine.

Arne Slaatten er død i gangen.

– Patruljen møtte et åsted med fire døde personer. De trakk seg derfor ut av boligen slik de skal og overlot åstedet til krimteknikere, sier politiadvokaten.

Eiendommen sperres av med politibånd. Inne i boligen jobber krimteknikere i hvite kjeledresser, mens dødsbudskapet formidles til familie og videre til venner.

En bygd er i sorg.

Mange kjenner til Arnes utfordringer. Noen er sjokkert og forstår ikke hva som er skjedd. Andre er ikke overrasket.

– Hva mener politiet er motivet?

– Vi ønsker ikke å uttale oss om hva som kan være motiv for handlingene. Dette vil vi, slik vi ser det, aldri få et sikkert svar på, svarer politiadvokaten.

Ifølge VGs opplysninger mener politiet at familiefaren kan ha fått en akutt psykose. Dette ønsker ikke politiet å kommentere.

9. april fylles Ål kirke. Familie, venner, kolleger og andre minnes Ingunn, Sander og Signe. Ingen seter er ledig. Tårer triller. Klemmer deles. Sorgen er felles.

Noen dager senere bisettes Arne Slaatten i stillhet.

Tilbake i Torpo står den hvite eneboligen tom.

Tips oss