«Nyansert og velkomponert»

Noen beskriver henne som en frihetshelt og en demokrati­for­kjemper.

Andre bruker ord som krigs­hisser og vekt­legger hennes nære bånd til høyre­orienterte, militaristiske politiske krefter.

Det er ikke ofte freds­prisen har skapt så mye debatt som i år, med tildelingen til den venezuelanske opposisjons­lederen María Corina Machado.

For en kunst­historiker på side­linjen, er det jammen ikke så godt å vite hva man skal tro.

Derfor gleder jeg meg ekstra mye til å se årets freds­pris­utstilling.

For jeg kjenner virkelig at jeg trenger en innføring i hva denne prisen handler om, og hvem den omstridte vinneren egentlig er.

Nyansert og kritisk inn­falls­vinkel

På vei til Nobels freds­senter er jeg spent på hvilken posisjon de vil innta med utstillingen.

Har de skapt en ukritisk hyllest, der de prøver å tilsløre og overdøve kritikken? Eller tematiserer de den sterke ambivalensen som knytter seg til tildelingen?

Jeg må si jeg blir svært lettet over at de har valgt en nyansert og kritisk inn­falls­vinkel.

I utstillingen innlemmer de blant annet et vell av sitater hentet fra internasjonale og norske medier i dagene etter den kontro­versielle til­delingen.

Men inn­lednings­vis er det ikke Machado selv, men Venezuela det handler om. Og her foldes det ut en ganske hjerte­skjærende til­stand­srapport.

Det hele starter sterkt med en veske flettet av verdi­løse, vene­zuelanske penge­sedler.

Jeg leser det som et mektig, men lavmælt vitnes­byrd om et samfunn fullstendig av hengslene. Inflasjonen har nådd ekstreme høyder, og bror­parten av befolkningen lever i fattig­dom.

Gode visuelle fortellinger

Da det per i dag er svært krevende å skulle reise inn i Venezuela, og stor risiko knyttet til å fotografere der, har Freds­senteret i all hoved­sak valgt å basere seg på allerede eksisterende bilde­materiale.

Den tyrkiske Magnum-fotografen Emin Özmen tok en serie bilder under opptøyene i 2019, da det fortsatt var folk som våget å gå ut i gatene for å opponere mot regimet.

I tillegg har fotografen for anledningen tatt bilder ved grenseovergangen til Venezuela, og intervjuet en gruppe unge eksil-venezuelanere i Colombia.

Freds­pris­utstillingen er ikke en kunst­utstilling, men mer et slags romlig foto­dokumentarisk essay.

Gjennom årene har Freds­senteret vekslet mellom å bruke dokumentarister og kunstnere. Jeg synes årets valg av fotograf er godt.

Emin Özmen er virkelig god på visuell historie­fortelling.

Noen av fotografiene er kanskje litt generiske, og vipper over i det klisjé­fylte og over­tydelige, som bildet av unge hender med patroner.

Men jeg synes de fleste bildene har en poengtert ut­trykks­kraft, som åpner tematikken for oss på en veldig fin måte.

Som for eksempel det gripende bildet av en gammel, syk kvinne som kryper sammen på en benk.

Først tror jeg hun sitter på en forslummet T-bane­stasjon, men i et annet fotografi, som viser henne fra en annen vinkel, ser jeg at de triste omgivelsene er rommet på et sykehus.

En virkelighet i opp­løsning

Jeg liker også bildet av en hus­vegg, der en gigantisk gate­freske av Hugo Chávez er i ferd med å gå i oppløsning. Deler av det harde, utilnærmelige ansiktet faller av i store flak.

Et lite rom er viet til å fortelle historien bak freds­prisen.

Her tegner kurator­teamet opp en tidslinje der vi kan følge landet fra det var et velfungerende og rikt demokrati, til det gradvis ble forvandlet til et autoritært regime preget av fattig­dom, kriminalitet og korrupsjon.

Her ser vi også Machados inntreden i politikken, og hennes politiske og aktivistiske kamp for demokrati.

Man får et klart og tydelig bilde av hva Machados roller har vært, og de sidene ved hennes virke som Nobel­komiteen har vært opptatt av.

Jeg synes årets freds­pris­utstilling er vel­komponert og meget flott. Jeg liker at Freds­senteret ikke for­søker å over­tale meg som betrakter til å innta den ene eller den andre posisjonen i debatten rundt Machado.

Det de gjør, er kun å fortelle historien knyttet til Venezuela og kampen for demokrati, som fortsatt på ingen måte er vunnet.

Se flere av fotografiene til Özmen her: