Ny barnelov beskytter ikke barn etter partnervold og samlivsbrudd

KRONIKK: Lovforslaget til ny barnelov understreker at brudd fører til konflikt, og det må gjøres mer for å forebygge konflikt. Den må ikke glemme at vold svært ofte kommer forut for brudd, og at denne volden setter sitt preg på alt som kommer etterpå.

Lovforslaget vil kunne bidra til at de skadelige konsekvensene av partnervold for barn og foreldre blir oversett etter samlivsbrudd. Foto: Shutterstock

Barneloven må inneha bestemmelser som omtaler hva som skal gjelde i familier der det har vært partnervold før bruddet, men denne formen for vold omtales ikke. Forslaget til ny barnelov tar utgangspunkt i at det er best for barn at foreldre bestemmer sammen. Barneloven må også regulere tilfeller der foreldre ikke greier å bestemme sammen til barnets beste, som etter partnervold. Loven må bidra til at de langsiktige skadevirkninger av slik vold blir synliggjort.

Utrygghet må ikke bagatelliseres

Det legges opp til barns medvirkning – men mange barn som preges av foreldrenes partnervold er i aldersgruppen 0–4 år. De minste barna er på grunn av sin alder svært ofte til stede når volden skjer. Deres erfaringer med vold preger deres opplevelse av den forelderen som har brukt vold i lang tid. Små barn husker voldshendelser, noen i opptil flere år. Disse barna er mest sårbare for voldens skadevirkninger. Hvordan er medvirkning tenkt for dem?

Lovforslaget vil kunne bidra til at de skadelige konsekvensene av partnervold for barn og foreldre blir oversett etter samlivsbrudd. En hovedregel om delt daglig myndighet vil ikke ivareta voldsutsatte barns behov for beskyttelse og sikre at barn får helsehjelp. Utsattes bekymring etter brudd handler ofte ikke om at man er redd for at barn blir utsatt for fysisk vold, men at barns frykt og utrygghet blir bagatellisert, og at de må tilpasse seg den forelderen som har utøvd partnervold. Dette skader barns utvikling.

Lovforslaget legger opp til at foreldre skal «settes i stand til samarbeid» uten å spesifisere hva som forventes av foreldre i familier der det har vært partnervold. Man legger til rette for at det blir lettere å fraskrive seg ansvar for konsekvensene partnervold har for barn. Lovens utforming styrker utøverens rettighetstenkning gjennom en hovedregel om delt daglig myndighet, heller enn å tydeliggjøre hva utøver bør gjøre for å motvirke effektene volden har hatt på barn og ekspartner.

Kliniske erfaringer og forskning

Utøver opplever ofte ikke sine handlinger som skadelige eller alvorlige. Som regel mangler en forståelse for voldens langtidsvirkninger.

Vold mot en forelder bryter ned omsorgen for spesielt små barn over tid, selv når volden opphører. Den manglende forståelsen hos den som utøvde volden bidrar til at den som ble utsatt for vold ikke kan «gå videre» og inngå i et samarbeid.

Mange utøvere av partnervold ser ikke volden som relevant for barnet, og opplever seg selv som gode foreldre. Utsatte kan derimot være usikre på sin virkelighetsforståelse og tvile på om deres omsorg er god nok. Her blir et krav om samarbeid med stor sannsynlighet skadelig for barnets omsorgssituasjon.

Barn husker inntrykk knyttet til vold over tid, og tilpasser seg den som har utøvd volden for å ivareta sin og den utsatte forelderens sikkerhet. De vil også ivareta sin relasjon til begge foreldrene. Dette fører ofte til at de kan opptre upåfallende hos den som har utsatt familien for vold, men viser sterke emosjonelle reaksjoner hos den utsatte forelderen.

Et trygt og konstruktivt samarbeid

Dette kan misforstås som at barnet er trygg på den som har utøvd vold. Barnet emosjonelle reaksjoner hos den utsatte forelderen er uttrykk for at de er trygge nok til å reagere uten bekymring for ikke å bli tatt imot. Den utøvende forelderen, som ikke får til å gi seg selv tilgang til barnets strev, kan være uforstående til og motsette seg forslag om hjelpetiltak til barnet. Lovutkastet legger dermed til rette for at en som har utøvd vold lettere kan stanse hjelp til barnet.

Et trygt og konstruktivt samarbeid etter partnervold forutsetter at den som utøvde volden spør «Hva kan jeg gjøre for å gjøre dere trygg igjen?». Erkjennelse av vold av den som har utøvd volden, er grunnleggende for en slik prosess. Den må gå hånd i hånd med interesse for hvordan volden har påvirket den andre forelderen og barnet. Trygghet for barna forutsetter at den som har utøvd vold, har et ønske om hjelp slik at vold ikke skjer igjen, og et ønske om hjelp til alle i familien rettet inn mot voldens konsekvenser.

Lovgiver må komme med tydelige og beskyttende løsninger for barn som har levd med partnervold. Barn og utsatte voksne trenger at den som har utøvd vold, tar ansvar for å forstå, anerkjenne og trygge dem. Barneloven må derfor inneha løsninger for familier hvor samarbeid ikke er til barnets beste og voldens skadevirkninger underkjennes av den som utøvde volden.