«Nr. 24» minnet meg på noe viktig

6 hours ago 1

SAMUEL MASSIE

Eventyrer

Filmen «Nr 24» ruller over kinolerretene landet rundt med budskapet: Frihet er ikke gratis. Den må forsvares, bygges og noen ganger kjempes for.

Den norske motstandsmannen Gunnar Sønsteby risikerte sitt eget liv gang på gang for landet sitt, for at vi i dag skulle kunne nyte en frihet han selv holdt på å miste.

Han stilte spørsmålet: Hvor mange liv er frihet verdt? Og det tvinger meg til å stille et eget spørsmål: Hvor mange av oss ville ofret livet for Norge slik vi kjenner det i dag?

Jeg peker ikke på noen, jeg spør kanskje mest meg selv.

Jeg spør meg, hadde det blitt en ny krig, ville jeg blitt og kjempet? Eller hadde jeg tatt første fly til Hawaii og sagt «vær så god, ta det dere vil ha»?

Hvem var Gunnar «Kjakan» Sønsteby?

Gunnar Sønsteby var en av de mest kjente motstandsmennene i Norge under andre verdenskrig.
Da Nazi-Tyskland invaderte Norge 9. april 1940, sto 22-åringen på fortauet langs Karl Johan i Oslo. Han bestemte seg umiddelbart for å engasjere seg aktivt i motstandskampen.
Han var kjent under flere alias, blant annet Kjakan, Erling Fjeld og Nr. 24. Han ledet «Oslogjengen» og arbeidet tett sammen med blant andre Max Manus.
Etter krigen brukte han mye av sitt liv på å formidle historien om motstandskampenDen norske motstandskampen under andre verdenskrig var en organiserte innsats for å bekjempe den tyske okkupasjonen av Norge fra 1940 til 1945. Den besto av både militære og sivile grupper som utførte sabotasjeaksjoner, spionasje og informasjonsarbeid. Kjente grupper som Milorg og Hjemmefronten spilte en sentral rolle i motstanden, og det ble utført sabotasjeaksjoner mot tyske infrastruktur, som jernbaneanlegg og fabrikker. Motstandsmenn og kvinner hjalp også allierte soldater og flyktninger med å komme seg til trygge steder. Tyskernes reaksjon på motstanden var brutal, med henrettelser og straffedrap. Motstandskampen var avgjørende for at Norge til slutt ble frigjort i 1945. under okkupasjonen, noe som gjorde ham til en svært folkekjær mann som aldri ga opp arbeidet for fred og demokrati.
Nå er det blitt laget film om livet hans. «Nr. 24» er regissert av Skjelvet-regissør John Andreas Andersen, og er produsert av produsentene av Den 12. mann, Troll og Max Manus. Hovedrollen som Gunnar Sønsteby spilles av Sjur Vatne Brean, kjent fra blant annet NRK-suksessen «Rådebank».

Selv om vi kan håpe at det ikke kommer en ny krig i Norge, kan vi likevel lære mye av alle som ofret så mye for landet vårt under andre verdenskrig.

De satte «oss» foran «meg» – et tankesett som forsvinner mer og mer i dagens samfunn.

«Spør ikke hva landet kan gjøre for deg, men hva du kan gjøre for landet», sa John F. Kennedy.

Men svaret på det hele er kanskje vanskeligere enn jeg skulle ønske.

Kanskje mest fordi jeg opplever at vår tid har beveget seg så mange hundre steg fra tiden filmen på kinolerretet viser til.

Står samhold og fellesskap like høyt i dag? Finnes det fortsatt, eller lever vi mer i individualismens tid?

Vi går til utallige psykologer med monologer om oss selv, fjellturer for å få en selfie på toppen og roper generelt «meg, meg, meg».

Vi ser oss selv mer som et enkeltindivid, og mindre som en del av en større flokk.

Etterkrigstiden og det kollektive Norge, det landet som Sønsteby og hans generasjon bygget opp sammen, har endret seg mye.

Hvordan kom vi hit?

Var det oljepengene som fikk oss til å konkurrere om hvem som hadde det flotteste huset og høyeste hekken?

Eller var det etterkrigstidens overflod som gjorde datidens foreldre til «bomullspakkere» som beskyttet sine barn mot motgang og vanskeligheter?

Kanskje de gode tidene vi har levd i, har gjort oss svake og glemske, som om demokratiet og ytringsfriheten bare er et selvsagt gode vi kan ta for gitt.

Kanskje vi også har glemt verdien av samhold?

For det var samhold som ga livskraft til den generasjonen som sto samlet etter krigen.

De som hadde opplevd verdenskrigens brutalitet, fortalte om et folk som i ettertid jobbet skulder ved skulder.

Alle skulle med.

Det var ikke et spørsmål om «hva får jeg ut av det?», men heller «hvordan kan jeg bidra?».

De bygde landet sammen, ikke bare gjennom arbeidsinnsats, men med en dyp forståelse av hva det betydde å være en del av et fellesskap.

Og hva gjør vi nå? Vi betaler oss ut av dugnaden.

Oljepengene brukes til å kjøpe oss fri fra de forpliktelsene og ansvaret vi har overfor andre mennesker, til og med mot planeten vi lever på.

Og dugnaden, et ord som en gang betydde samhold og fellesskap, er for mange bare blitt et irritasjonsmoment, noe man gladelig betaler for å slippe.

Må vi bare akseptere at samholdets time er forbi? Eller har vi fortsatt makt til å gjøre noe med det?

Demokratiet bygges nedenfra og opp, sier min gode bestefar. Og gjør det ikke det, så må vi sørge for det.

I teorien er det lett, men i praksis?

Jeg vet ikke hvor tøff jeg er på en helt vanlig tirsdag med sølepytter og Bergensvær i fleisen når livet butter imot. Men vi må kanskje ha et ideal å sikte etter.

Og jeg tror idealet om Sønsteby er viktigere enn på lenge.

Han kjempet for noe større enn seg selv. Han tok ansvar, ikke fordi det var lett, men fordi det var rett!

Kanskje er det fortsatt mulig å finne fellesskapsfølelsen?

Personlig ser jeg masse feil i politikerne som styrer, slik vil det gjerne alltid være, men kanskje istedenfor å peke finger på noe jeg ikke kan gjøre med så må jeg heller fokusere på hva jeg kan påvirke.

Kanskje ligger det nærmeste svaret i de små nære handlingene. Å bidra for naboen, nabolaget, eller nabokommunen, å bygge samfunnet en person og en dugnad om gangen.

Jeg er ingen Sønsteby. Jeg vet ikke om jeg ville ofret livet for landet.

Men jeg tror at filmen rørte noe viktig i meg, noe om hvilken retning jeg ønsker å gå.

Og som enhver ekspedisjon starter den med det første steget. Et steg mot fellesskap.

Jeg vil gjerne bry meg, jeg vil bidra, jeg vil løfte blikket fra min egen nesetipp, uten å forvente noe tilbake.

På lørdag er det den forbaskede årlige dugnaden i båtforeningen, og boten for manglende oppmøte tror jeg faktisk ikke kommer i år, takket være Sønsteby.

Hva blir ditt neste steg?

Dette er en kronikk. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdning. Du kan sende inn kronikker og debattinnlegg til debatt@vg.no. Unge meninger-prosjektet er finansiert med støtte av Stiftelsen Tinius. Les mer.

Read Entire Article