Norskundervisningen skal få oss til å ha lyst til å lese og skrive, men har motsatt effekt. Den dreper lese- og skrivegleden.

Jeg synes det er morsomst å skrive når historier kommer av seg selv og ikke skal planlegges i mange uker før man faktisk begynner å skrive, skriver Halldis Hovland Haavie. Foto: Privat

Lesestrategier er slitsomme og forvirrende, og de fleste trenger dem ikke.

I norskundervisningen lærer vi «lesestrategier» som Bison-metoden, som gjør at vi tenker mer på hvordan vi skal lese teksten enn på det vi leser. Lesestrategier er slitsomme og forvirrende, og de fleste trenger dem ikke.

Når vi skal lære å skrive argumenterende tekster, må alle skrive på akkurat samme måte med temasetninger og argumenttyper, og tekstene blir kjedelige og mister sitt personlige preg.

Og når vi skriver fortellinger, bruker vi mange uker på å forberede oss og lære hva vi må ha med. Som personal- og autoral synsvinkel. Som oftest ender det med at fortellingen blir halvferdig og dårlig på grunn av for liten tid til skrivingen.

Vi lærer hvordan vi skal skrive tekster etter regler, men det finnes ingen fasit for å skrive en bra fortelling. Jeg synes det er morsomst å skrive når historier kommer av seg selv og ikke skal planlegges i mange uker før man faktisk begynner å skrive.

Da vi skulle ha et leseprosjekt på skolen, skulle vi bruke masse tid på å svare på oppgaver om hva de ulike personene tenkte og hvordan de så ut. Det gjorde at lesingen ble forbundet med kjedelig og tungvint arbeid. Vi fikk fire uker på å lese boken. Før vi begynte, skulle vi bestemme hvor mange sider vi skulle lese hver uke. Det gjorde at når vi hadde lest det antallet sider som var bestemt, så fikk vi ikke lov til å lese mer. Det er vel ikke akkurat det som skaper leseglede blant barn? Å hindre dem i å lese når de endelig er blitt interessert?

Norskundervisningen skal få oss til å ha lyst til å lese og skrive, men har motsatt effekt. Den dreper lese- og skrivegleden.

Kunnskapsminister Kari Nessa Nordtun (Ap) har nylig sagt: «Når vi over tid ser en tydelig nedgang i både leseferdigheter og leselyst, er det et alvorlig signal som vi må ta på største alvor.» Hvis Nordtun virkelig vil gjøre noe med det, bør hun sørge for at det blir mer lesing og skriving i skolen og mindre teori om hvordan vi skal lese og skrive.