Norske unger har ikke spisepause på skolen. De har et daglig tannlegebesøk. Gap opp, svelg og kom deg ut!

KOMMENTAR: Norske unger har ikke spisepause på skolen. De har et daglig tannlegebesøk. Gap opp, svelg og kom deg ut!

Foto: Pål Christensen / Aftenbladet

I mine snart 20 år i Aftenbladet har jeg fått rykte på meg for å ta ekstremt lange lønsjer. Ryktene stemmer. Sammen med gode kollegaer, blant annet en kranglevoren statsviter fra Bryne, har lønsjpausen blitt knallhardt prioritert i alle år.

Jeg vil ikke gi mine sjefer nok en grunn til å gi meg sparken, men for å være helt ærlig: Noen ganger har jeg blitt sittende til kantinepersonalet kommer bort, litt utpå ettermiddagen, og sier du, nå må vi nesten låse her.

En solid lunsj passer dårlig med tanken om effektivitet i hamsterhjulet, men ut av disse utflytende måltidene har det kommet ørten gode ideer, økt trivsel, ny konnskap, vennskap og noen ekstra kilo jeg aldri ville vært foruten.

Glem teambuilding og sånne falle-bakover-og-ta-imot-øvelser! Hvis du vil ha en sammensveiset gjeng, slipp lønsjen fri! Jeg har forsøkt å finne forskning som støtter opp om dette. Jeg fant absolutt ingenting, men heng med ligavel. Nå skal vi over i skolen og det som kalles spisepause, men som jeg mistenker ikke er verken spising eller pause for mange unger.

Klar–ferdig–GÅ!

For en del år siden startet jeg en kort og totalt mislykka kampanje på skolen til en av døtrene mine. Hun var en sneglespiser (nei, hun er ikke fransk, hun spiser bare sakte). Når vi andre har slukt serveringen og er klare for oppbrudd, sitter hun igjen med en tallerken som er 75 prosent full. Hu dridle.

I barnehagen kunne måltidene vare i det uendelige. Spisetiden var viktig og høyt prioritert. Overgangen til skolen var, som det heter i Dagbladet, et SJOKK!

Hver ettermiddag tømte vi en så å si full matboks i båset, etterfulgt av du MÅ spisa på skolen! På et tidspunkt gikk det opp for oss at ungen rett og slett ikke fikk tid. Spisepausen var 15 minutter, i praksis 11–12 minutter, for maten skal heises ut av sekken og ryddes bort, før de måtte ut.

Mange unger er sånn, viser min svogerforskning. Jeg har aldri – aldri – hørt en forelder si at ungen har nok tid til å spise på skolen.

Aftenbladet har igjen skrevet om foreldre som reagerer på at ungene ser film i spisepausen. Vi reagerte også på det, og var glade da læreren begynte å lese for dem. En forlokkende skjerm gjorde de 11–12 minuttene enda kortere. Kanskje er mine unger litt treige, men de spiser ikke fortere når løgne YouTube-katter kjemper med leverposteisjevene om oppmerksomheten.

Min lille kampanje handlet ikke om den skjermen, men om tiden ungene fikk til det som burde være et måltid, men som minnet mer om et tannlegebesøk. Gap opp, svelg og kom deg ut!

Alle var enige om at dette var, som det heter, noe suboptimalt, og resultatet ble som det måtte bli: Ingenting skjedde. Vi har kastet brorparten av cirka 3800 matpakker. To unger, 190 skoledager, 10 år hver i grunnskolen.

Kjenner du deg igjen?

Systemfeil

Dette er ikke lærerens feil. Jeg nekter å stille meg opp i tenorrekka i det hylekoret som skal ha læreren til å fikse alt mulig. Gud bedre meg, alt skal inn i skolen, og foreldre må slutte å gnåle om hver minste lille filleting. Lærere er nokså gode på å være lærere, hvis de får tid til det.

Problemet her ligger på systemnivå, som jo er noe drit, for det er mye vanskeligere å fikse enn hvis det bare er en lærer som må ta noen enkle grep. Den norske skolen er ikke organisert for spising, i alle fall ikke for å ha et måltid, slik vi ønsker at et måltid skal være. Rolig puls, god, næringsrik mat, sosialt sammensveisende og en pause fra hamsterhjulet.

Den politiske diskusjonen om skolemat er høylytt, men den er lite fruktbar. Alle påstår at de vil ha skolemat i en eller annen form, men det er mye, mye viktigere at de andre ikke får viljen sin enn at noe faktisk blir gjort. Stavanger er et utmerket eksempel på dette.

I Norge får vi ikke til kombinasjonen skole og mat. I Europa er det visstnok bare Norge og Albania som ikke tilbyr barna skolemat. I Sverige og Finland er gratis skolemat lovfestet.

Så kan vi pøse inn all den gratis skolematen vi bare vil, men hvis den skal slukes på 11–12 minutter mens tredjeklassingen ser katter som ramler på Youtube, da er vi like langt. Om skolen kaster maten, eller om foreldrene gjøre det, betyr ikke så mye. Det havner på Sele til slutt, som min nabo sa da kona kom hjem fra en interiørbutikk.

Matglede

De norske kostholdsrådene er oppsummert i denne setningen: Ha et variert kosthold, velg mest mat fra planteriket og spis med glede! Det siste der er viktig.

Hvis lærerne kunne fått elever som hadde sovet nok, og fikk i seg næring, ville de lært mer. Et enkelt skolemåltid er blant de viktigste tiltakene en ekspertgruppe pekte på i rapporten «Sunnere matomgivelser i Norge» i 2020. Spisepausen burde være noe elevene gledet seg til. Et måltid, altså. Ikke et tannlegebesøk med gap opp, svelg og kom deg ut! Et måltid er mer enn tilgang på næring.

Jeg tror ikke skolene skal gå for det som i Aftenbladet ble kalt kulturavdelingslønsjen på pluss/minus halvannen time, men et måltid – med alt det det innebærer – bør være målet. Jeg har en halvtimes spisepause som jeg med verdens beste samvittighet strekker ut med et kvarter når det passer. At en andreklassing i teorien har 15–20 minutter, er vanvittig.

Hvis vi bygget skolen på nytt, fra skrætsj, med alt de vi vet om mat, næring og trivsel, ville vi ikke satt av tid til et skikkelig måltid midt inni der? Helsedirektoratet sier det bør organiseres slik at « ... måltidets sosiale funksjon ivaretas blant annet ved at det er avsatt tilstrekkelig tid til at trivsel oppnås».

Jaha, ja.

Så da, Kari Nessa Nordtun, du som bestemmer over skolen. Kan du prøve å fikse dette? Kan du, eller din etterfølger, rigge skolen sånn at elevene får et måltid, ikke et daglig tannlegebesøk på 11–12 minutter?