Norsk spillsensasjon

En av Norges heteste dataspillutvikler akkurat nå er Elin Festøy (57).

Det forrige spillet hun lagde, har blitt lastet ned 25 millioner ganger og fått den prestisjetunge BAFTA-prisen.

– Det er en norsk spillsensasjon, konstaterer NRKs ekspert Rune Fjeld Olsen.

Over hele verden venter lidenskapelige fans på oppfølgeren. Det Elin har vært med på å skape, likner ingenting annet.

Hva er det hun har fått til?

«Dark tamagotchi»

Vi møter henne i Soho, London.

Elins nye liv i den britiske hovedstaden er et resultat av suksessen til mobilspillet «My Child Lebensborn». (Det kan også spilles på PC/Mac, men 99 prosent har det som en app på mobilen).

Spillet har hun utviklet sammen med Catharina Bøhler og Sarepta studio på Hamar. Den 20. november lanserer de oppfølgeren «My Child: New Beginnings».

– Vi kaller sjangeren «dark Tamagotchi» sier Elin Festøy.

Lebensborn-spillet er satt til 1950-tallet, hvor du blir adoptivforelder til et barn som hadde tysk soldat til far, ofte kalt «tyskerunge». Du kan velge om du vil at barnet skal være «Klaus» eller «Karin».

Spillet er basert på dagligdagse gjøremål. Som forelder lager du mat, kler på og baker kake til bursdag.

Så begynner lille Klaus/Karin å fortelle om mobbing og vold på skolen.

Du må hele tiden velge hvordan du håndterer problemene. Sier du «overse mobberne» eller klemmer og trøster du? Som spiller vet du ikke hvordan dine handlinger påvirker barnet. Men – du føler et sterkt behov for å hjelpe.

Elin kaller denne spillformen «ludonarrativt».

– Det betyr at handlingene du gjør, henger sammen med spillets budskap. Som i dette tilfellet er omsorg, sier hun.

Eh, omsorg?

Noen sitter kanskje med inntrykk av at spillbransjen handler mest om action, skyting og dreping. Omtrent en tredjedel av verdens største underholdningsbransje er det vi kan kalle skytespill.

Men mange spill handler om helt andre ting.

Det er ikke tilfeldig at Elins spill er et slikt.

En oppvekst uten venner

Da Elin Festøy var 5 år, flyttet familien til Kvinesdal i Agder. Faren var metallurg og hadde fått jobben med å bygge opp et stort smelteverk i bygda. Lokalmiljøet var tett sammenvevd og svært religiøst. Mange var skeptiske til tungindustrien som trengte seg på.

I starten av det første året på barneskolen fikk Elin beskjed fra en klassekamerat om at «faren din ødelegger dalen og ingen kommer til å leke med deg.»

Det løftet holdt de andre barna fast ved gjennom hele barneskolen.

– Det ble jo sånn sett en ganske ensom oppvekst, konstaterer Elin nøkternt.

Det var ikke de små kvindølene selv som hadde bestemt at hun var uønsket, «dette hadde de hørt hjemme», som hun sier.

Familien flyttet videre da Elin var 13 år. Senere ble hun voksen, tok utdanning innen IT og som journalist, jobbet i forskjellige roller i media, stadig med en sterk nysgjerrighet på datateknologien som foldet seg ut fra slutten av 1980-tallet.

Så skjedde det noe som vekket minnene fra barndommen.

Elin jobbet som produsent for en dokumentarfilm da hun ble kjent med historien til noen av tyskerbarna. I Norge var det omkring 12.000 barn med tysk far da krigen tok slutt. Dette var barn av fiendens soldater, de ble regnet som «horunger» og utstøtt i lokalsamfunn over hele Norge.

Allerede mens Elin satt der på filmsettet og hørte 70 år gamle mennesker fortelle om brutal mobbing i oppveksten sin, tenkte hun: Dette trenger unge folk å høre.

Men. Ville eldre folk som snakket om en vond, men fjern, barndom, trenge igjennom lydmuren til ungdom av 2000-tallet? Dette grublet Elin mye på.

Det var da inspirasjonen fra Tamagotchi-leken dukket opp og ga idéen om en digital simulering: et mobilspill hvor spilleren selv passer på barnet. Å føle på ansvaret for et barn som igjen blir plaget av andre, ville skape empati på et helt annet nivå, mente Elin.

Hva sier egentlig spillerne selv?

En av dem som definitivt merket effekten, var Aedan (24). Han lastet det ned fordi spillet hadde koselige tegninger, men hadde ikke noe forhold til ordet «lebensborn».

Følelsen av hygge gikk raskt over.

– Jeg kjente meg hjelpeløs. Det vekket minner fra min egen oppvekst. Jeg har aldri følt så mye av å spille før, sier han.

Han sier spillet forandret ham. Aedan gråt til slutt av behandlingen den digitale sønnen hans fikk.

– Barn kan være så slemme mot hverandre, sier han.

Men til tross for et ganske så trist spill: Aedan er bare én av tusenvis av blodfans som nå venter i spenning på å møte barnet «sitt» igjen.

Spillkarriere etter fylte 50

Elins dager er travle, det er ikke lenge til oppfølgeren «My Child: New Beginnings» skal treffe internett. Men nå er det blitt fredag ettermiddag, og store deler av London ser ut til å henge rett opp og ned på gata, i hvert fall her i Soho.

– Jeg merker at når jeg er her, så føles alt så mye mer mulig, sier Elin, som har bodd i London i halvannet år.

«Mulig» er et godt stikkord for denne kvinnen. At hun selv knapt hadde tatt i et dataspill på femten år da hun plutselig fikk idéen om å lage et, var for eksempel ikke noe som stoppet henne.

Til slutt fikk hun napp hos spillselskapet Sarepta studio på Hamar. Alt hun har skapt videre er utviklet sammen med teamet der, og Elin skryter hemningsløst av samarbeidet.

«My Child Lebensborn» slo ikke ned som noen bombe da det kom ut i 2018. Men da spillet hadde solgt 10.000 eksemplar, tenkte Elin «jaja, ikke verst sammenlignet med en dokumentarfilm».

Spillet vant den prestisjetunge BAFTA-prisen i 2019. Det har vært en viktig døråpner i karriereframstøtet i England. Men det som virkelig har bidratt til 25 millioner nedlastinger, skjedde først i 2022: Historien om «Karin» og «Klaus» gikk viralt på TikTok.

Og mens spillet har hatt sin digitale jorda-rundt-reise, har det snudd opp-ned på Elin Festøys liv IRL. I 2023 disputerte hun med en doktorgrad på mental helse + spill.

Godt etter fylte 50 år er hun i gang med et helt nytt kapittel.

Null skjermskam

London er ifølge Elin episenteret for et felt i rivende utvikling, på engelsk kalt gaming the mind. Psykologer og psykiatere forsker på spill – med positivt fortegn. For mens mange snakker om skjermtidens mørke sider, eller kjenner på frykt for kunstig intelligens, tilhører Elin Festøy den motsatte fløyen.

Hun er en helhjertet digital optimist. Det er mange grunner til dét, blant annet én ting hun har tenkt mange ganger:

– Jeg skulle ønske at den digitale verden fantes da jeg var barn.

I møte med nye teknologiske trender har hennes innstilling alltid vært «dette må jeg skjønne mer av». Deretter tenker hun «hva kan jeg bruke dette til»?

– Spill er en bra måte å få folk til å lære på. Å skape interaksjoner hvor folk får egne opplevelser. For egen erfaring er noe man faktisk stoler på, som kan føre til at man tenker annerledes, sier Elin.

Som alle tårene for tyskerbarna har vist: Digital simulering har makt til å utløse sterke følelser. Det bruker utviklerne til å snike inn terapeutiske verktøy.

«Trojansk hest» er metaforen som brukes i fagmiljøet, altså å mate inn pedagogikk og psykologisk hjelp forkledd som underholdning.

I det nye spillet «My Child: New Beginnings» har Elin og co foretatt et tidshopp. Tegningene er i samme strek, men du er nå på 1990-tallet. Karin/Klaus er noen år eldre og har traumatiske erfaringer i bagasjen.

Tidlig i spillet viser barnet reaksjonen til et barn som har et angstanfall. Som god forelder må du finne ut hva dette er. Senere kan du lære barnet pusteteknikker og lære hen at slike anfall er skumle, men ikke farlige.

– Mental helse blant ungdom er et kjempeproblem. Hvis vi kan lage et spill som gir spillerne verktøy til å hjelpe seg selv eller andre som opplever angst, og dette får den samme spredningen som det første spillet ... Det er jo enormt, sier Elin.

Et annet mål på suksess

En tilreisende kan bli helt svimmel av helgekjøret over Piccadilly Circus. Elin Festøy blir bare blid. Vi er på vei til BAFTAs lokaler. Som tidligere prisvinner er Elin medlem av den eksklusive klubben.

– Målet er å få det nye spillet ut til de som elsket det forrige. Treffer det dem, kan vi trolig få drahjelp videre, sier hun.

Elin Festøy er drevet av å gjøre verden bedre for de som sliter og er alene. Det gjør også noe med suksesskriteriene hennes.

– I spillet er du aleneforelder med dårlig økonomi. Veldig tidlig lagde noen en «cracked» gratisversjon av det første spillet, hvor du kunne ha så mye penger du bare ville.

Ble rettighetshaveren irritert av denne piratkopieringen?

Elin Festøy trykker på heisknappen. Hun smiler.

– Den versjonen var laget for å være snillere med barnet. Og det er jo bare vakkert, sier hun.

En trojansk hest, lastet med empati.