Norsk historie har et forferdelig kapittel ingen vil be om unnskyldning for

Mange nordmenn seilte til Gullkysten av Afrika, der Ghana ligger i dag. Bildet viser den dansk-norske festningen Christiansborg, som var hovedkvarteret for slavehandelen på Afrikas vestkyst. Foto: Macabe5387, lisens: CC BY SA 4.0

På vegne av min tippoldefars tippoldefar: Unnskyld.

Argumentet for ikke å si unnskyld er at Norge var underlagt dansk styre, nærmest som en koloni, og at vi ikke skal unnskylde det danskene hadde mest skyld i. Å unnskylde er dessuten å innrømme, noe som kan bety erstatningskrav og til sist være økonomisk ugunstig for deg og meg.

Unnslapp importtoll

Norge hadde hverken grunnlov, selvstendighet eller politisk innflytelse i unionen med Danmark, men vi hadde innbyggere. Din tippoldefars tippoldefar kan ha vært en av mange nordmenn som seilte til Gullkysten av Afrika, der Ghana ligger i dag, mellom 1670 og 1802.

Her kjøpte de fangede afrikanere og fraktet dem til de dansk-norske koloniøyene St. Croix, St. Jan og St. Thomas i Karibia. Fangene ble brennmerket med en «S» – for slave – og byttet mot varer fra plantasjene som de snart måtte jobbe på selv.

Så vendte skuta hjemover, der nordmenns sukkersug og tobakksabstinenser tillot skyhøye priser på – ja, nettopp – kolonialvarene. Disse unnslapp importtoll. Dette var innenrikshandel.

Slavene var ikke mennesker, men eiendom og redskap. De ble solgt til høystbydende ved ankomst. Barn og foreldre ble skilt i prosessen. Så ventet et liv i fangenskap med hardt arbeid, fysiske avstraffelser og seksuelt misbruk.

De som rømte, men ble fanget igjen, kunne få kroppsdeler amputert som straff. Da et planlagt slaveopprør ble avslørt på St. Croix i 1759, bestemte dommeren Engelbrecht Hesselberg fra Norderhov like ved Hønefoss at slavene skulle tortureres og henrettes.

De ble radbrekketradbrekketRadbrekking var en henrettelsesmetode der den dødsdømte ble torturert og henrettet med strafferedskapet steile og hjul., kvalt av hund bundet til halsen, sperret inne i små bur på torget frem til de døde mange døgn senere og brent levende – med Hesselbergs samvittighetsfulle bokføring som vitnesbyrd for ettertiden. Man kan lese at slaven Wiel levde i ilden i 14 minutter, lengst av alle.

Ja, vi holdt slaver i Norge

Dette var et marked for nordmenn med forretningssans og eventyrlyst. Jørgen Thor Møhlen, som området Møhlenpris i Bergen er oppkalt etter, drev slavehandel. Peter Wessel Tordenskiold – den norske krigshelten – var skipsgutt på slaveskip. Møhlen og Tordenskiold var ikke alene.

Nordmenn utgjorde en vesentlig del av mannskapet på de fleste dansk-norske slaveskipene, som i mange tilfeller var finansiert av norske kjøpmenn. Om din tippoldefars tippoldefar (husk at du har 128 av dem!) likevel ikke var om bord, kan det hende at han hadde en annen funksjon. Nordmenn ga næring til trekanthandelen i alle tenkelige roller.

Danmark-Norge sendte omtrent 100.000 mennesker til slaveri. Andre døde under overfarten eller i fangenskap i Afrika, mens noen ble med hjem. Ja, vi holdt slaver i Norge. Disse var statussymboler i høyere klasser.

Da Norges rikeste mann Bernt Anker døde gikk «Svarte-Kristian» i arv til broren Peder Anker, senere Norges første statsminister. I kirkebøkene ble slavene definert som ufrie tjenere. Slik omgikk vi lovverket som tilsa at det ikke fantes slaveri i Norge. Drøye 200 år senere har vi fortsatt ikke innsett selvbedraget.

Kan ikke betale oss fri fra synd

Andre gjorde det først. De var verre enn meg. Og det var ikke min skyld. Det er sant: Slavedrift har eksistert i tusenvis av år. Nordmenn var ikke trekanthandelens verste aktør. Og den politiske makten i unionen lå i København. Men vi var der, og vi deltok i jævelskapet.

I kontrast til Norge, som snarere enn å innrømme har proklamert fra statsministerhold på én fløy at «vi ikke har noen kolonial fortid». Og fra statsministerhold på en annen fløy har skrytt av at vi var verdens tredje største skipsfartsnasjon da handelen blomstret i seilskutetiden.

Danmark har derimot tilstått og kalt det «skammelig, utilgivelig» og «en mørk del av dansk historie». Men danskene har vegret seg for å si formelt unnskyld.

Selv om vi aldri kan betale oss fri fra synd, og ingen ord utligner lidelsen nordmenn påførte, kan vi ta et oppgjør med historien. Da kan ikke risikoen for erstatningskrav være et argument mot en unnskyldning.

Det ironiske poenget er at Norge ruger på rikdommer for fremtidige generasjoner samtidig som fattigdom herjer deler av verden vi står i historisk gjeld til.

Et moralsk standpunkt i en kaotisk verden

Det viktige poenget er at om vi erkjenner at det er rettferdig å unnskylde, forstår vi at å ta ansvar for unnskyldningen og konsekvensene av den til sist befrir oss, ikke straffer oss. Samtidig vil en unnskyldning være et moralsk standpunkt i en kaotisk verden.

Vi må ikke tåle så inderlig vel den urett som er påført av oss selv, og derfor sier vi unnskyld. Den romantiske måten å gjøre det på ville ha vært om kong Harald kastet loss, seilte i kjølvannet av våre forfedre, ankret opp i Ghana og på koloniøyene og ba om unnskyldning på stedet.

Den mer realistiske løsningen er at statsministeren unnskylder, slik nåværende Nato-sjef Mark Rutte gjorde på vegne av Nederland i 2022, helst i tydeligere ordelag enn den ydmyke, men reserverte danske beklagelsen.

Da må vi styre unna debatten som bare handler om Norges rolle overfor Danmark. Unngår vi det skjæret i sjøen, er vi på rett kurs. Frem til det, på vegne av min tippoldefars tippoldefar: Unnskyld.