Norsk antiamerikanisme er ikke nytt. Det nye er at den har migrert til Høyre.

Erna Solberg oppfordret til å kjøpe europeisk og til å feriere i Europa. Det er vanskelig å lese dette som annet enn en oppfordring til boikott av USA, mener Asle Toje. Foto: Lise Åserud, NTB

Hvordan kan så mange føle seg så til de grader sviktet av et land som ligger så langt borte? Naturligvis handler det om politikk, men også noe mer.

Etter Irland var Norge det landet i Europa som ga den største andelen av sin befolkning til Nord-Amerika. I dag er det nesten like mange norskamerikanere som det er nordmenn. Det er ikke underlig at Amerika har spilt en sentral rolle i det norske selvbildet.

Amerikansk populærkultur, økonomi og verdier har fungert som «hvor-vi-er-på-vei». Landet over havet er på mange måter blitt «den andre» for Norge. Ukritisk beundring har vekslet med antiamerikanisme.

Agg mot Amerika

Forfatter Jens Bjørneboes kampskrift «Vi som elsket Amerika» (1966) dannet en tradisjon som fortsatt holdes i hevd: «Amerika var blitt farlig, skremmende, uhyggelig. Det representerte konformisme, korrupt rettsvesen, voldsbruk, militærmakt, – og fremfor alt: USA aspirerer til verdensherredømme.»

Dette synes spesielt prekært når republikanerne har makten. Bjørneboe startet sitt essay med å hevde at president Dwight D. Eisenhower var en kannibal. Essayet vil forklare hvorfor «vi» ikke lenger elsker Amerika, men snarere hater det.

Den forbitrede tonen er dessverre også blitt det norske ordskiftets kjenningsmelodi. Den norske intelligentsias agg mot Amerika er i seg selv et studium verdt. Hvordan kan så mange føle seg så sviktet av et land som ligger så langt borte? Naturligvis handler det om politikk, men også noe mer.

Den tradisjonelle forklaringen var at norske intellektuelle er røde, noe de feilaktig antar at den amerikanske venstresiden også er. Som forfatter Aage Borchgrevink påpekte i en minneverdig salve fra 2007: «USA er det afrodisiak som sørger for utenrikspolitisk folkereisning på venstresiden.»

Han var inne på noe. Lenge tok våre borgerlige bohemer til gatene for å protestere mot USAs handlinger, mens de overså, tilga og bortforklarte tilsvarende fra andre makter. I 2025 er det nye at den sterkeste antiamerikanismen nå er å finne på den liberale høyresiden.

Under Høyres landsmøte i mars kalte Michael Tetzschner Norges viktigste allierte, USA, en fiende av Vesten. På samme møte oppfordret Erna Solberg til å kjøpe europeisk og til å feriere i Europa. Det er vanskelig å lese dette som annet enn en oppfordring til boikott av USA.

Dette minner ikke så rent lite om Arbeiderpartiet på 1980-tallet. Også da ville enkelte ut av Nato fordi de var uenige med presidenten, den gang Ronald Reagan. Grunnen er dypest sett den samme: brudd med norske utenrikspolitiske dogmer.

Reagans konfronterende linje mot Sovjetunionen og andre fiender, kombinert med mer religion og mer nasjonalisme, var like sjokkerende for Ap på 1980-tallet som Trumps avverging av Davos-liberalisme, intervensjonisme, det grønne skiftet og en FN-ledet verdensorden er for Høyre i dag.

En irrasjonell antitese

Knut Hamsun kom, i likhet med Johan Borgen, hjem fra USA med mye negativt å si om landet. Steinar Hansson kalte presidenten (2003) for en «dust», og Jon Michelet sammenlignet USA med Norge (!) i sin småborgerlige middelmådighet.

«Det skal gå an å være glad i Amerika og samtidig ta avstand fra USAs administrasjon, verdier og fremferd», foreslo Sindre Kartvedt i sin reisebeskrivelse «Vest for Eden» (2003). I praksis er refleksiv antiamerikanisme et tegn på intellektuell tyngde, mens det motsatte tas som et tegn på – det motsatte.

Nederlenderen Rob Kroes har en interessant forklaring på den norske skuffelsen over Amerika, nemlig USA som sentrum og Norge som periferi. Kroes hevder i boken «America imagined» (2012) at europeisk antiamerikanisme er å forstå som ideologisk «oksidentalisme».

La meg forklare. Da europeiske land var stormakter, kultiverte de «orienten» som noe eksotisk og irrasjonelt, i kontrast til sitt eget rasjonelle og siviliserte styresett. I dag bruker europeere Amerika som en eksotisk og irrasjonell antitese for å legitimere og bekrefte sin egen tenkning og kultur.

Høyre bruker antiamerikanisme for å legitimere EU. Det kompliseres av at amerikansk populærkultur har fortrengt vår egen kultur. Så vi ender ofte opp med å avsverge «den andre» vi ser i speilet. Og vi ender derfor ofte opp med lånte traumer, det være seg Vietnamkrigen, George Floyd eller stormingen av kongressbygningen 6. januar.

Fra et slikt ståsted er mye norsk USA-kritikk et ekko av interne amerikanske debatter der innenrikspolitikk blir utenrikspolitikk. Mye norsk antiamerikanisme er hentet direkte fra den amerikanske venstresiden – når de er i opposisjon. Når de har makten, får pipa en annen lyd.

Norge har bombet mangt et land på demokratenes bud. I Norge førte ikke de feilslåtte intervensjonene til kritisk selvrefleksjon slik de gjorde i USA, langt derifra. Under Trump er antiamerikanisme blitt et tegn på anstendighet – omtrent slik det var å gå i kirken for eldre generasjoner.

På NRK ble presidentvalgkampen dekket av to «ekspertkommentatorer» som begge åpent støttet demokratene. Amerika under Trump er blitt den slags avgudsbilde som finnes i enkelte religioner, som symboliserer alt ondt, og som rituelt steines av menigheten.

Våre egne utenrikspolitiske eliter utsettes ikke for samme kritiske sinnelag. Dette er kanskje noe av grunnen til at Norge er blitt sittende fast i en selvpålagt naivitet, hva professor Terje Tvedt har kalt et «godhetsregime», hvor vi later som at gode intensjoner er det samme som godhet.

Et skamløst godt selvbilde

For Norge ligner mer på USA enn vi liker å tro. I likhet med USA har landet et skamløst godt selvbilde, kronet med en implisitt antagelse om at alle andre land kan, vil og bør bli som oss. Ofte overvurderer vi vår egen betydning. Vi «adresserer» ethvert problem med ukritisk å kaste penger på det.

Våre opinionsledere er så opptatt av å pipe ut amerikanerne at de overser vårt eget neoimperialistiske prosjekt: den humanitære stormakt. Gjennom pengemakt skulle Det globale sør fornorskes. Vi ville fremme norske kjønnsrollemønstre, verdier – til og med partibygging i Afrika.

Mens vi hissig debatterer amerikanske ledere etter dikotomien dum eller gal uten synderlig interesse for utfordringene som deres veivalg er et resultat av, er det færre som stiller spørsmål ved vår egen politikk, våre egne handlingers konsekvenser.

Amerikas kanskje viktigste funksjon i Norge har vært å kortslutte det offentlige ordskiftet. Det er et land som vi i liten grad kan påvirke, men som vi bruker tid på å beklage oss over i stedet for å se oss selv i speilet: omtrent slik folk føler seg berettiget til å kritisere kjendiser.

Når antiamerikanisme står i veien for selvrefleksjon, er dette et problem. Når så du sist en norsk journalist kritisere utenriksministeren for noe som helst? Gigantiske feilsatsinger feies under teppet. Derfor blinker varsellampene for vårt eget «stormaktsprosjekt».

Men vi synes allikevel å være ute av stand til å innrømme at vi har lest kartet feil og nå befinner oss på villspor, ledet av de samme folkene som gjorde at vi gikk oss vill? Svaret på feilsatsingene er ikke å endre kurs, men i stedet skal de begrunne et større feilgrep: å påtvinge oss et EU-medlemskap de færreste ønsker.

Vi må ruste opp

Norge rustet ned mens skyene samlet seg, og er i dag ute av stand til å forsvare sitt eget territorium uten amerikansk hjelp. Aftenpostens tidligere utenriksredaktør Kjell Dragnes kalte sumtotalen av forsvarsreformer etter den kalde krigen for en «styrt avvikling.

Våre ledere avviklet villig norsk industri, trygge i troen på at globaliseringen ikke ville reverseres, slik vi nå er vitne til. Våre nasjonale interesser ble definert meningsløst bredt, slik at de omfattet utenriksdepartementets mange fritidsaktiviteter.

De kunne visst ikke forestille seg at å gjøre oss mer avhengige av USA ville kunne gjøre oss enda mer avhengige av USA. EU mangle evne, vilje og erfaring til å erstatte USA som sikkerhetsleverandør. EU er en internasjonal organisasjon uten evne til å projisere makt på vegne av seg selv eller andre.

Den eneste farbare vei for Norge er ikke å glemme dette øyeblikket da vi fikk merke konsekvensene av maktesløshet på kroppen. Vi må ruste opp slik at vi er i stand til å forsvare oss selv. Deretter kan vi utforske alternativer til en tett og asymmetrisk binding til USA. Ikke før.

Grunnen er enkel. Vondt kan alltid bli verre. Dersom antiamerikanismen i Høyre og Arbeiderpartiet tas til sin naturlige konklusjon, kan Norge ende opp uten troverdige sikkerhetsgarantier i møte med et Russland som nok mener vi er en av hovedsponsorene av en stedfortrederkrig rettet mot dem.

Bjørneboe hyklet, han elsket aldri Amerika. Som så mange norske 68-ere lot han tvert om sine fordommer få frie tøyler når det kom til Vestens leder. I dag er det den liberale høyresiden som opplever at refleksiv globalisme ikke lenger er USAs modus operandi.

Bjørneboe forsto at dette ikke handler om geografi eller politikk, men om identitet – om frykten for Amerika i oss selv.

Kanskje kan vi lære av USA og tenke mer på vår egen fremtid? Glem ikke, som historiker Geir Lundestad aldri gikk lei av å påpeke: Den som har veddet mot USA de siste 150 årene, har tapt.