Norge sier nei takk til en milliardindustri

Tenk deg en ny næring som er verdensledende innen grønn energi og moderne teknologi. Den skaper flere tusen arbeidsplasser, gir sterke distriktsøkonomier og store inntekter for både stat, kommuner og private aktører.

Den har i tillegg ringvirkninger som få andre næringer kan matche. Denne næringen finnes allerede, og den banker stadig på Norges dør. Likevel er Norge et av få land i verden som ikke forsøker å få den hit.

Jeg snakker om filmindustrien.

En næring som i land etter land vokser raskere enn både olje, shipping og sjømat, og som leverer solide økonomiske resultater når den får forutsigbare rammevilkår.

Kultur eller industri? I Norge er det blitt et hinder

Med en fremtidsrettet bærekraftig norsk industri i tankene, er det tragisk at norske politikere fremdeles tror at film er et pengesluk, rød løper og champagne.

Det er en absurd feilslutning. Film er kultur. Men film er også en industri. En stor en. Tidligere Britisk statsminister Rishi Sunak sa det slik i 2023: «Film, høybudsjetts TV og spill er motorer for økonomisk vekst».

Land som Storbritannia, Irland, Island, Canada og New Zealand har gjort film til en strategisk vekstnæring. De har innført regelstyrte insentivordninger som automatisk refunderer en andel av produksjonskostnadene når internasjonale produksjoner legger innspillingen til landet.

Resultatet er kjent: arbeidsplasser, store studiofasiliteter, eksport, teknologisprang og internasjonal omdømmebygging. Storbritannia er nå verdensledende innen filmindustri som er et av landets raskest voksende næringer.

Men i Norge ligger insentivordningen under Kulturdepartementet, og konkurrerer med kunstfilm, festivaler og kulturtilbud. Dermed oppstår en politisk låsning: Enhver styrking av ordningen oppfattes som en trussel mot kulturstøtten.

Dette stopper utviklingen. Næring og kultur må skilles – og begge må få vokse. Det som er næring må derfor ikke berøre kulturen, og må derfor være en del av næringsdepartementet.

Tallene er klare

I 2023 fikk regjeringen en grundig analyse av bransjen, utført av Olsberg•SPI, verdens fremste konsulentmiljø innen filmøkonomi. Konklusjonen er entydig: Hver krone som investeres i insentivordningen gir 4,7 kroner tilbake i verdiskaping.

Rapporten fastslår også at: Ordningen må være regelstyrt og ubegrenset. Den må ligge i næringspolitikken, ikke kulturpolitikken. Dagens rammer er for små til å skape effekt.

Dette er ikke bransjelobbyisme. Det er fag.

Mistet storproduksjon

Hva betyr det i praksis? La oss ta et konkret eksempel: I 2025 ønsket HBO-serien The White Lotus å spille inn hele tredje sesong i Norge. Planlagt forbruk i landet: 800 millioner kroner. Antall norske filmarbeidere: flere hundre. Hotellovernattinger: titusenvis. Internasjonal eksponering: uvurderlig.

Produksjonen søkte 200 millioner i refusjon – 25 prosent av planlagt forbruk, akkurat som ordningen er ment å fungere.

Men i Norge var det bare 88 millioner kroner igjen i potten. Dermed gikk produksjonen til Thailand.

Ifølge Olsberg•SPIs beregninger ville de 800 millionene i forbruk gitt ca. 3,76 milliarder kroner i verdiskaping. Det er dette Norge sa nei til, på ett eneste prosjekt.

Forlater bransjen

Filmindustrien i Norge er paradoksalt nok verdensledende innen kunstnerisk suksess. På ett år har norske produksjoner vunnet Gullbjørnen i Berlin, Grand Prix i Cannes, Oscar for dokumentar og fem nominasjoner til European Film Awards.

Som filmregissør Leiv Igor Devold skriver i Dagsavisen; «I filmbransjen har vi ikke bare kommet til, men også vunnet EM, og VM på ett år» Men kompetansen bak kamera forvitrer: Over 30 prosent av norske filmarbeidere har sluttet og er nå en del av Nav eller så heldige at de har funnet seg jobb i en annen bransje. 60 prosent av de resterende vurderer å gjøre det samme. Dette er ikke fordi de ikke vil jobbe, men fordi det ikke finnes jobber.

Det unike fotball-laget vi har kjempet hardt for å bygge opp, som nå er i verdenstoppen, er i ferd med å gå til grunne. Fotballbanene stenges og flombelysningen slukkes.

Stortinget har vedtatt å styrke insentivordningen flere ganger. Kulturdepartementet har utredet modeller. Bransjen har levert høringssvar og konsekvensanalyser. Likevel skjer det lite – eller for lite, for sent.

Resultatet er en berg-og-dal-bane for hele bransjen: Uforutsigbare topper og dype bunner. Uforutsigbarheten gir fullstendig berøringsangst for enhver investor.

Store deler av de få midlene norske produksjoner har tilgang til går dermed til å lage film i land som har seriøse insentivordninger. Pengene flyttes med andre ord ut av Norge og den norske filmindustrien, fordi vi ikke har en konkurransedyktig ordning. Vi filmer Stavanger i Belgia, den norske fjellheimen i Ungarn og Rjukan i Tsjekkia.

Unike muligheter

Norges fortrinn er unike, og ubrukte. Det finnes knapt noe land i verden som kan tilby:

• 100 prosent fornybar energi.
• Stabil infrastruktur og tilnærmet ingen korrupsjon.
• Effektiv logistikk og 50 + flyplasser og to timer unna London, filmens nye Mekka.
• Natur av en kvalitet som ellers bare finnes i New Zealand.
• Høyteknologiske leverandører og sterke fagmiljøer.
• Korte avstander mellom by, fjord, fjell, snø og hav.
• Et av verdens mest erfarne filmmiljøer.

Internasjonale produksjoner vil veldig gjerne til Norge. Men insentivene finnes ikke, og dermed får de ikke lov.

Hva må til?

To grep – ikke flere – vil løse problemet:

1. En regelstyrt, ubegrenset insentivordning. Dette er standard global praksis. Ingen land har lykkes uten.
2. Ordningen må flyttes fra Kulturdepartementet til Næringsdepartementet.

Kulturdepartementet skal finansiere kultur, likestilling, medier, idrett og frivillighet.

Næringsdepartementet skal utforme og tilrettelegge politikk for næringsliv med mål om å fremme verdiskaping, konkurransekraft og nye arbeidsplasser.

Dette er ikke dramatisk. Det er bare logisk.

Et veivalg vi ikke kan utsette

Norsk økonomi står foran et dramatisk inntektsfall når petroleumsinntektene reduseres. Vi trenger nye eksportnæringer, ikke om 20 år, men nå.

Filmindustrien er en av få næringer som skaper høyt kvalifiserte arbeidsplasser, den bygger Norges merkevare globalt og genererer eksportinntekter. I tillegg har den lavt klimaavtrykk, den styrker vår egen kultur, den gir unike muligheter for ufaglært arbeidskraft, og er til og med en næring som skaper aktivitet over hele landet. Filminnspillinger er glimrende distriktspolitikk.

Det er vanskelig å finne en mer fremtidsrettet næring. Vi trenger ikke mer utredning. Vi trenger politisk vilje.

For film er ikke bare lys og skygger. Den er en av våre mest åpenbare fremtidsmuligheter.