Norge har gått fra foregangsland til overgrepsland

Regjeringen må handle – både raskt og langsiktig. For hvert tastetrykk som bestiller et overgrep, svikter vi et barn, skriver innleggsforfatteren. Foto: Gorm Kallestad, NTB

Regjeringen handler for sakte for å stoppe direktesendte nettovergrep mot barn, der norske menn er i verdenstoppen. I julen øker nettovergrepene.

Tall fra Kripos viser at Norge ligger i verdenstoppen blant vestlige land i kjøp av direktesendte overgrep mot barn – pr. innbygger. Erfaringer fra de som jobber med dette, viser at nettovergrepene dessverre øker i julen. Mange av handlingene tilsvarer voldtekt etter norsk lov. Overgrepene bestilles fra norske hjem, med få tastetrykk.

At dette skjer i Norge, sjokkerer mange. Likevel er medieinteressen lav. Kanskje fordi vårt selvbilde er noe annet: Vi tenker på Norge som et foregangsland for barns rettigheter. Hvordan ble Norge et overgrepsland?

Vi er et av verdens rikeste og mest teknologisk avanserte samfunn, og hovedgruppen av kjøperne er enslige menn over 50. I Norge har denne gruppen høy digital kompetanse, behersker engelsk og har god betalingsevne. Når dette kombineres med anonymitet, raske betalingsløsninger, manglende regulering og lav strafferamme, oppstår det et marked der norske menn enkelt kan kjøpe tilgang til barn.

Konsekvensene er brutale

Det er barna som rammes – også langt fra norske skjermer. Konsekvensene er brutale, særlig på Filippinene, der Misjonsalliansen arbeider. Kripos bekrefter at norske menn bestiller overgrep mot barn på Filippinene helt ned i barneskolealder. De fleste ofre er jenter i slutten av barneskolealder, ofte solgt av egne foreldre eller naboer.

På Filippinene blir 1 av 5 barn på nett utsatt for overgrep, viser tall fra FN-organisasjonen Unicef på Filippinene. Dette er ekstreme tall. Overgrepene er grov vold, og norske menn bidrar til at disse barna får livslange psykiske skader.

Mange av barna tør aldri si ifra. Samtidig peker Kripos på at norske kjøpere opererer med minimal risiko for å bli tatt. Når både risikoen og konsekvensene er små, hvordan kan vi forebygge at norske menn bestiller grove overgrep? Det er i dette handlingsrommet overgriperne opererer, og det er her vi som samfunn svikter.

Strafferammen i Norge er for lav

I Norge er strafferammen for produksjon av seksuelle overgrep mot barn tre år (paragraf 311 i straffeloven). I Sverige og Danmark er den seks år. Hvorfor skal barn som utsettes for norske overgripere, ha dårligere beskyttelse? Barnas Havarikommisjon, Stine Sofies Stiftelse og Misjonsalliansen ber alle om strengere straffer.

Vi håper også at Høyesterett snart får en sak som gjelder nettovergrep mot barn i fattige land. En slik dom vil kunne sette presedens – og tvinge frem mer norsk oppmerksomhet rundt overgrepene nordmenn bidrar til.

Regjeringen handler for sakte.

Justisminister Astri Aas-Hansen og barne- og familieminister Lene Vågslid besøkte Kripos i juni og uttalte at regjeringen vil vurdere endringer for å styrke innsatsen mot digitale overgrep. Men mens regjeringen vurderer, fortsetter overgrepene. Siden juni er tusenvis av barn utsatt for nye, brutale krenkelser. Denne julen vil mange barn oppleve det samme.

Noen hevder at strengere straff ikke virker. Men etter at sexkjøpsloven ble vedtatt i 2009, viser forskning at loven faktisk endret holdninger blant unge menn.

Strengere straff for nettovergrep vil trolig ha samme effekt – særlig dersom mediene tar sitt ansvar og gir saken den oppmerksomheten den fortjener.

Teknologiselskapene må stilles til ansvar

Etterretningsrapporten til Kripos fra 2024 viser at både kryptering og KI kan øke risikoen for spredning av overgrepsmateriale – men også at KI gir store muligheter for å oppdage og stoppe det.

Disse mulighetene ligger først og fremst hos teknologiselskapene, som i dag spiller en nøkkelrolle for barns sikkerhet på nett. Likevel har Norge ikke et lovverk som pålegger dem å forebygge, avdekke eller rapportere digitale overgrep mot barn. Personvern veier tyngre enn barns beskyttelse.

Dette må endres. Teknologiselskapene har ressursene, kompetansen og infrastrukturen som trengs. Lovgivningen må kreve at de bruker dem – og at de utvikler systemer som faktisk oppdager og rapporterer mistenkelig aktivitet.

Fra å være et foregangsland for barns rettigheter er Norge i ferd med å bli et overgrepsland. Norske menn bestiller overgrep som tilsvarer voldtekt, utført mot fattige barn, foran et kamera.

Regjeringen må handle – både raskt og langsiktig. For hvert tastetrykk som bestiller et overgrep, svikter vi et barn. Dette er vår skam, og det er vårt ansvar å stanse det – nå.