Norge har aldri nådd et eneste nasjonalt utslippsmål

Regjeringen annonserte nylig et nytt klimamål. Noe spesifikt nasjonalt mål ønsker de ikke, skriver innleggsforfatterne. Bildet: statsminister Jonas Gahr Støre og klima- og miljøminister Andreas Bjelland Eriksen. Foto: Ole Berg-Rusten, NTB

Med enda et vagt klimamål uten styringsstrukturer kan man lure på om Stortinget ønsker at vi skal nå klimamålene.

Regjeringen annonserte nylig et nytt klimamål om 70–75 prosent klimakutt innen 2030 sammenlignet med 1990 – et mål som skal nås i samarbeid med EU. Noe spesifikt nasjonalt mål ønsker de ikke.

Klimameldingen legger ikke opp til vesentlige endringer i styringssystemet. Dermed er det det duket for nok en runde med uklar styring mot uklare mål – med mindre Stortinget tar grep.

Lær av Storbritannia

En vesentlig årsak til uklar styring ligger i den norske klimaloven, vedtatt i 2017. Inspirasjonen for loven var den britiske klimaloven. Den ble vedtatt i 2008 med støtte fra alle de politiske partiene. Den er omfattende, men forenklet består den av tre sentrale pilarer som logisk hører sammen:

1. Forpliktende innenlandske og langsiktige utslippsmål
2. Karbonbudsjetter
3. En uavhengig og faglig klimakomité

Disse tre pilarene er nødvendige for å gi britene det klimapolitikken i Norge har manglet: langsiktighet, troverdighet og politisk ansvarliggjøring.

Den britiske klimaloven er blitt en gullstandard som andre klimalover måles etter. De langsiktige utslippsmålene er bindende og nasjonale og tilfører dermed en svært viktig egenskap i klimapolitikken: et felles mål som binder nåværende og fremtidige regjeringer uansett kulør. Dette gir politisk langsiktighet.

Den andre pilaren, karbonbudsjettene, deler utslippsmålene opp i perioder som spenner over valgperiodene. Dermed får de operative delmål, som enhver sittende regjering må svare for. Det blir vanskeligere å skyve vanskelige politiske valg over på neste regjering. Dette bidrar til å gi klimapolitikken troverdighet.

Den tredje pilaren, en uavhengig og faglig basert klimakomité, er både rådgiver og vaktbikkje. Klimalover er overordnede og såkalte «rammelover», som ikke inneholder konkrete virkemidler (disse er det fortsatt fullstendig opp til regjeringen og parlamentet å vedta). Da er det viktig med et uavhengig organ som gir råd, blant annet om karbonbudsjetter, og følger med på og utløser alarmen dersom regjeringen ikke ligger an til å gjennomføre nødvendig politikk. Dette er viktig for å kunne ansvarliggjøre politikerne.

Grønn bok: et verktøy med potensial

Den norske klimaloven har ikke disse tre elementene. Så hvordan står det så til i Norge, åtte år etter vedtatt klimalov?

Grønn bok, regjeringens rapportering om klimastatus etter klimaloven, er kanskje det viktigste verktøyet for å koordinere norsk klimapolitikk. Men med uklare mål mister Grønn bok mye av sitt potensial.

Norge har lenge hatt ambisiøse klimamål på internasjonalt nivå, mens nasjonale kuttambisjoner har vært vage eller mindre forpliktende. Norge har aldri nådd et eneste nasjonalt utslippsmål. Nå ønsker ikke regjeringen engang å ha et nasjonalt mål, til tross for sterke og klare faglige råd om viktigheten av det.

Årsakene til manglende nasjonal måloppnåelse er flere, men viktige deler av svaret ligger i manglende koordinering av klima- og energipolitikken. Politikken er kompleks, og sammenhengen mellom virkemidler og resultat er usikker. Derfor fungerer ikke vanlig demokratisk ansvarliggjøring uten klare mål og et godt styringssystem. En solid klimalov er grunnsteinen i et godt styringssystem for klimapolitikken.

Derfor var det en tapt mulighet da Norge vedtok sin klimalov. Den var nemlig en blek kopi av internasjonalt testede prinsipper, prinsipper som er brukt i mange andre land. Britene har kuttet halvparten av sine utslipp, mens Norge har kuttet 9,1 prosent fra 1990-nivå. Den britiske klimalovens prinsipper virker godt: De kutter utslipp, gir industrien nødvendig forutsigbarhet og øker kostnadseffektiviteten ved bedre planlegging.

Hvordan bygge en klimalov som fungerer

Norsk klimapolitikk mangler langsiktighet, troverdighet og forutsigbarhet, og mye av dette skyldes manglende ansvarliggjøring. Med enda et vagt klimamål uten styringsstrukturer kan man lure på om Stortinget ønsker at vi skal nå klimamålene.

Et første naturlig skritt for å forbedre mulighetene for å nå klimamålene vil være å bygge ut klimaloven til det verktøyet den kan være: et helhetlig og logisk sammenhengende styringsverktøy.

Men det krever at viktige elementer tas inn, uten å uthules: Tydelige innenlandske mål, forpliktende karbonbudsjetter og en uavhengig klimakomité bør være blant disse, noe også Klimarådet fra Norsk Klimastiftelse anbefaler. Grønn bok bør videreutvikles.

Først med disse grepene vil Norge kunne gå fra å ha en utvannet klimalov til å få en klimalov som faktisk fungerer som et virkemiddel for å nå klimamålene.

Fridtjof Nansens Institutts konkrete forslag til hvordan Norge kan styrke klimaloven.