Nord-Norge har skjønt noe vi i sør trenger å lære

Det handler om menneskene. Om fellesskapet, skriver Sanne Marie Green L'Abée-Lund.

Takk, Nord-Norge. For at dere er som dere er.

I nord har vi kanskje ikke den kommunikasjonsrådgiverkompetansen som kreves for Helse Nord (jeg greide ikke la være), men vi har noe langt viktigere: Folk med bein i nesa, hjertet på rette sted og verdens beste evne til å få deg til å føle deg som hjemme.

Og det handler ikke bare om fjellene, midnattssolen, havet og det dramatiske været. Selv om det i seg selv er nok til å miste pusten. Det handler om menneskene. Om fellesskapet. Om den gjenstridige, pragmatiske, varme og vittige måten folk her oppe møter både liv og folk på.

Her er det jeg mener vi sørpå kan lære av folket i nord:

«Det ordne sæ»-mentaliteten

Om det er fiskergenene og stormvante sjeler eller bare godt gammeldags pågangsmot vet jeg ikke. Men her oppe løser folk det. Det er ikke alltid pent, kanskje ikke alltid etter boken, men det fungerer. Her oppe finnes det ikke problemer, bare utfordringer – og løsningen er aldri langt unna.

«Du ska bare komme, så fikse vi det.»

Det er noe veldig beroligende med å være omgitt av folk som ikke lar seg vippe av pinnen av hverken dårlig vær eller dårlig planlegging.

Bygdesamfunnet lever – og godt er det!

Du kjenner kanskje naboen. Du smiler til fremmede. Du småprater i kassa på Coop. Og det er ikke rart, det er faktisk helt vanlig.

Som når han i varebilen stoppet oss i Andersdalen og lurte på «om vi sku på tin’n?» (et lokalt arrangement red.anm.) og «no må dokker være forsiktig da, kos dokker». Eller nabodamen som stoppet og ropte opp til oss i tredje etasje på verandaen, der vi sto og måket snø for harde livet: «Nemmen, kor flinke dokker e!»

I en tid der mange steder blir mer og mer anonyme, så finnes det fortsatt steder der folk ser hverandre – og på ordentlig føles det som.

Lite hårsårhet, mye raushet

Det er lov å drite seg ut litt. Si noe rart. Prøve å være morsom og ikke helt treffe. «Hu prøve no bare å vær artig, hu trønder'n», sier de og ler litt med deg.

Og nettopp dét – å bli møtt med et glimt i øyet i stedet for en moralsk pekefinger – det gjør noe med deg. Det gjør at du tør litt mer. Slapper litt mer av. Kanskje til og med blir litt mer menneske.

«Føl på følelsan»

Her er det rom for at ting kan være vanskelig. Det er ikke like mye small talk og fasade, det er ekte. Livet er livet, og det skjer med oss alle. Mange her oppe har en slags stillhet i seg, en evne til å stå i det som er tungt, uten å pakke det inn. Det er rom for ettertanke og likevel for latter. For sorg og likevel for håp. Her går folk inn i følelsene sine, kjenner på dem. Og så går du videre.

Jeg vet ikke helt hvordan det skjedde, men Nord-Norge snek seg inn i hjertet mitt.

Det ble hjem. Ikke fordi jeg vokste opp her, men fordi menneskene her fikk meg til å føle meg som én av dem. Det er en egen form for kjærlighet, det også.

Så takk, Nord-Norge. For at dere er som dere er.

For at dere tåler både vær og vesen.

For at dere ser folk. For at dere løser det.

Og for at det alltid finnes plass til én til.