Noen lever et dobbeltliv

2 hours ago 1

Om to dager fylles Oslos gater av festglade mennesker. Konfetti, latter, musikk og dans.

Pride er en markering av kjærlighet, mangfold og frihet. Det er en feiring av kampene som er vunnet, og en påminnelse om utfordringene vi fortsatt står i.

I Norge er det heldigvis bred politisk enighet om skeives rettigheter.

Men selv om mange av rettighetene er på plass, er det langt mellom lovverk og aksept.

Bak alle som står på barrikadene og deltar i feiringen, finnes det en stor gruppe mennesker som ingen når.

De oppsøker ikke helsetjenesten når de blir syke.

De anmelder ikke overgrep og hatkriminalitet.

De organiserer seg ikke i større felleskap eller skeive organisasjoner.

Det er disse som rammes hardest av alle de betente debattene som blusser opp i forbindelse med Pride.

Opp i røyk

Hver gang regnbueflagget brennes, er det ikke bare et stykke tøy som går opp i røyk. Det er et signal om at alle skeive må ta litt mindre plass. Være litt mindre seg selv.

Dette budskapet treffer ekstra hardt når man aldri har funnet plassen sin i utgangspunktet.

I mangt et stille sinn er flammene en bekreftelse på noe de allerede fryktet: Samfunnet har ikke rom for sånne som meg.

«Jeg er utålelig.»

I Helseutvalget jobber vi aktivt for å fange opp de som er usynlige og ikke ønsker å bli sett. Hver eneste dag siden 1983 har vi møtt mennesker som ikke oppsøker det offentlige hjelpeapparatet.

Det handler om tabuer, sviktende tillit til myndighetene og en frykt for å havne i sykehusets eller fastlegens journal.

I bunn ligger skammen.

Rolf Martin Angeltvedt

Daglig leder i Helseutvalget

Skam er ikke bare en følelse av å ha gjort noe feil, men en opplevelse av å være feil.

Den vokser seg sterkere hver gang man hører et familiemedlem latterliggjøre skeive som våger å være synlige, eller lytter til åndelige ledere som forkynner at kjærligheten man føler er uforenelig med et religiøst liv.

Lever skjult

Når man stadig mottar slike små og store beskjeder om at man ikke hører til, begynner man etter hvert å tro på det selv. De kritiske røstene smelter sammen, og blir til slutt en stemme som kommer fra innsiden.

Hvem er disse menneskene som så sjelden blir sett og hørt? De som ikke kan heve stemmen fordi tryggheten deres er avhengig av taushet?

Aisha (22) er en av dem.

Hun er en del av et åpent og liberalt storbymiljø. På hjemmebane må hun derimot forholde seg til helt andre spilleregler: Familiens ære, religionens rammer og slektens forventninger.

Aisha har alltid visst at hun liker jenter. Men det tok henne årevis å sette ord på det.

Da hun endelig tok mot til seg og åpnet seg opp for storesøsteren sin, var tilbakemeldingen klokkeklar: «Hvorfor ødelegger du resten av familien vår for dette?»

Etter dette har Aisha valgt å ta avstand fra vennene sine, og leve mer skjult.

Terje (44) er en annen.

Han har kone, tre barn og fast jobb.

Fra utsiden ser livet hans stabilt og lykkelig ut. Det stemmer som regel også.

Likevel tar han ofte T-banen til en del av byen der ingen kjenner igjen ansiktet hans.

Terje har aldri brukt ord som «homofil» eller «skeiv» om seg selv, men har ofte sex med andre menn.

Fastlegen vet ingenting, og det er utenkelig å betro seg til en venn i frykt for å miste kontroll over hemmeligheten sin.

Det kjennes lettere å leve et dobbeltliv enn å risikere å miste familien sin og si farvel til livet slik han kjenner det.

Aisha og Terje er oppdiktede personer.

Men historiene deres baserer seg på ekte erfaringer.

Bør flere vise støtte til skeive med regnbueflagg?

aJa, absolutt!bNei, det synes jeg ikkecBryr meg ikke

Like fremmed

Som mange andre skeive har Aisha og Terje lite til felles, utover at de skiller seg fra heteronormen.

Det de derimot deler, er en oppvekst preget av en grunnleggende usikkerhet rundt hvor de hører hjemme.

I voksen alder kjennes både den skeive og den streite verden like fremmed.

De er dermed en del av et isfjell som vi bare ser toppen av under Pride-markeringen.

Kanskje historiene deres kunne ha vært annerledes hvis de hadde vokst opp med et regnbueflagg i skolegården, i nabolaget eller på verandaen.

Den siste uken har likevel talløse skeive postet barnebilder av seg selv på sosiale medier og forklart hvor mye det hadde betydd for dem å se regnbuens farger vaie i vinden.

At en så enkel gest kan skape en følelse av håp, fellesskap og solidaritet.

Det er nettopp dette regnbueflagget kan gjøre på sitt beste.

Happy Pride!

Dette er en kronikk. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdning. Du kan sende inn kronikker og debattinnlegg til debatt@vg.no.

Read Entire Article