Noe grunnleggende er i ferd med å glippe

Krigen i Gaza ødelegger ikke bare bygninger og liv, men også verdens evne til å forstå seg selv, skriver Hanne Eggen Røislien. Bildet: En palestinsk mor sørger over sønnen sin. Han døde i et israelsk flyangrep nord på Gazastripen 14. mai. Foto: Jehad Alshrafi, AP/NTB

Hva er hensikten med språklige forpliktelser som «aldri mer» når de brukes om fortiden, men ikke om nåtiden?

Jeg har brukt det meste av mitt voksne liv til å skrive om, snakke om og forske på krig. Jeg har jobbet lenge i Forsvaret, men er ikke militær, så med et forslitt uttrykk kunne man si at jeg har brukt språk som våpen – for å forklare, analysere, forankre.

Men nå strekker ikke språket til. Det jeg ser fra Gaza, det jeg leser og hører, bildene av barna – jeg klarer ikke sette ord på det lenger. Det finnes ingen ord for å beskrive det.

Bildene av barna i Gaza er smertefulle å se, de gjør fysisk vondt.

Jeg holder datteren min tett inntil meg og får bølger av panikk ved tanken på at foreldre ikke kan holde barna sine trygge, slik jeg gjør med henne. Det er som om kroppen vet noe språket ikke klarer å romme.

Vi er mange som har det slik. Når vi skal snakke om barna i Gaza, ser vi ned, vekk, sukker, rister på hodet. Det er ingen ord vi kan bruke, som kan beskrive det.

Føles som en hån

Forrige uke holdt FNs generalsekretær António Guterres en tale om Gaza. Den var sterk. Han har brukt svært sterke uttrykk helt siden krigen begynte. Men da jeg så talen hans forrige uke, kjente jeg på et ubehagelig spørsmål: Spiller det egentlig lenger noen rolle hva han sier? Er vi i ferd med å komme dit at FNs barnekonvensjon, selve garantien for barns rettigheter, begynner å føles som en hån?

I vinter skrev jeg en kronikk om barna i Gaza. Den ble møtt med anklager om at jeg tok side – med Hamas, med IDF (det israelske forsvaret), med hvem som helst. Som om det å si at barn ikke skal drepes eller tortureres, er en politisk ytring. Som om barnas smerte må filtreres gjennom allianser før vi kan erkjenne den.

Jeg vet ikke lenger hvordan man skal snakke om dette. Samtidig som at det å slutte å snakke om det er det verste vi kan gjøre. Dette er krisen vi står i. Ikke bare en humanitær nødssituasjon. Ikke bare en politisk eller militær katastrofe. Men en kollaps i mening.

Det kanskje mest rystende med alt sammen er at vi vet. Hele verden vet. Og likevel blir det verre. Vi ser på. Vi ser og vet og fortsetter å leve, mens barna dør. Barna i Gaza er blitt ofre for et globalt teater der verdensordenen vakler i sanntid.

Fellesskapet kollapser

I begynnelsen av denne krigen sa mange av oss som har jobbet med den i årevis: «Denne krigen vil endre alt.» Vi visste ikke helt hva vi la i det. Det var en fornemmelse, ikke en analyse. Men nå begynner det ikke bare å bli sant at den har endret alt – vi begynner også å merke at ordene svikter. Vi står ikke bare uten virkemidler og systemer. Vi er i ferd med å miste språket.

Språket har lenge vært det vi lente oss på. Ordene vi brukte for å analysere, for å forklare, for å trøste. Resiliens. Dialog. Beskyttelse. Håp. Men i møte med det som nå skjer, holder ikke ordene lenger. De bærer ikke virkeligheten. De får ikke tak i den. Og i fraværet av språk svikter også tilliten. For når vi ikke lenger har språk, mister vi også evnen til å være medmennesker. Når språket kollapser, kollapser også fellesskapet.

Det gjelder ikke bare enkeltmennesker. Det gjelder også institusjoner og prinsipper vi har støttet oss på i tiår. I Gaza er ikke hjelpearbeidere lenger trygge. Internasjonal lov brytes åpenlyst. Bistand politiseres eller holdes tilbake. Selv nøytralitet, lenge ryggraden i humanitær respons, er blitt mistenkelig.

Når bomber faller over skoler, sykehus og flyktningleirer uten konsekvenser, hva betyr det da å snakke om upartiskhet?

Klinger stadig mer hult

I denne konteksten fremstår vokabularet fra det globale nord – særlig USA og Europa – stadig mer frakoblet.

USA, som en gang så bistand som en del av sitt globale ansvar, trekker seg tilbake. Midler kuttes. Forpliktelser glir ut. Og språket om felles verdier klinger stadig mer hult. Ikke fordi verdiene nødvendigvis er falske, men fordi de ikke lenger bærer vekten av virkeligheten. Og i dette tomrommet vokser avstanden mellom ord og erfaring, mellom norm og nød.

Dette er ikke et rop om flere definisjoner, manualer eller konsepter. Det er et forsøk på å si at noe grunnleggende er i ferd med å glippe. At krigen i Gaza ikke bare ødelegger bygninger og liv, men også verdens evne til å forstå seg selv. Den bryter ned ikke bare strukturer, men språk. Ikke bare handlingsevne, men mening.

Og i sentrum av dette står barna. Ikke som symboler. Men som mennesker. Mennesker vi i nåtid svikter, med åpne øyne.

Bildene er tydelige, reaksjonene tåkete

Det finnes øyeblikk i historien hvor verden må stoppe opp og spørre seg selv: Hva er det vi egentlig forsvarer når vi snakker om verdier? Hva er det vi mener med rettferdighet når den ikke håndheves? Hva er hensikten med språklige forpliktelser som «aldri mer» når de brukes om fortiden, men ikke om nåtiden?

Vi står i en tid hvor informasjon er overflod, men handling er knappvare. Hvor bildene er tydelige, men reaksjonene tåkete. Der hvert nye angrep ikke vekker harme, men resignasjon. Det er en farlig form for tilvenning som skjer, og språket er det første offeret.

Når vi ikke lenger har språk som treffer, som vekker, som forplikter, blir det enklere å se bort. Vi mister forbindelsen mellom det som sies, og det som gjøres. Det gjelder politikere. Det gjelder institusjoner. Og det gjelder oss som enkeltmennesker.

Men det finnes en vei tilbake, og den begynner med å stille et enkelt spørsmål: Hva er det vi ikke lenger sier – og hvorfor?

Vi er blitt så vant til å se på verden som et sted hvor løsninger alltid finnes, hvor språk og struktur kan redde oss. Men det vi står i nå, krever noe mer grunnleggende. En ny form for ærlighet. En erkjennelse av at vi ikke kan løse alt med teknologi, møter eller donasjoner. Det finnes ingen snarvei tilbake til mening.

Det handler om å stå i det uutholdelige uten å pakke det inn. Å våge å si at dette gjør oss språkløse. Ikke fordi vi mangler intelligens, men fordi realiteten overgår våre begreper. Det er kanskje først da vi kan begynne å bygge noe nytt – ikke ovenfra og ned, men mellom mennesker som tør å se hverandre i øynene og si: Vi kan ikke fortsette som før.