Noe begynte å gå i stykker med Brasil. Så kom Spania og Lamine Yamal.

Lamine Yamals feiring med det palestinske flagget er malt inn i ruinene fra en bombet bygning i det nordlige Gaza. Foto: Jehad Alshrafi / AP / NTB

Det er ikke alltid man heier på et lag, men på et mulig svar, skriver Mustafa Can.

På 1970-tallet hadde vi en fritidsleder som mørkla lokalene og viste oss gamle filmer fra Brasils VM i 1958. Projektoren hakket, bildene flimret, verden kom til oss i ripete farger. Der kom Didi, Vavá, Pelé og Garrincha, fattigguttene som spilte fotball som om verden hadde misforstått hvor de hørte hjemme.

Ballen ble levende for oss flyktningbarn og arbeiderunger på Rydskolan i Skövde. Garrincha åpnet verden fra høyrekanten. I finalen mot Sverige løftet Pelé ballen over oppasseren sin og gjorde verdens største kamp til en bakgård i Brasil. Senere kom Rivelino, Jairzinho, Tostão, Zico, Éder, Sócrates og Falcão.

På uteområdene mellom betongblokkene tok vi navnene deres.

Vi hadde ballen, grusen, betongen, og kommunen klippet gresset. Snøen, da den var hard nok, ble bane.

I filmene fantes elendigheten, barbeintleken og gatene der guttene lærte seg å trylle. I mørket forsto vi med bena. Klassereise, kolonial skygge, det globale sør, utnytting og varekjede kom senere. En ball var billig. En tom flate kunne ligge hvor som helst. Ingen måtte ha en seilforening, skistøvler, heiskort eller fjellhytte.

Brasil spilte som om teknikken var de fattiges adelskap. Hver dribling bar i seg noe av bakgata, gutten som nektet å gi fra seg ballen før verden hadde lært seg navnet hans.

Senere ga forfatteren Eduardo Galeano språk til det vi ante: festen i kroppen og rovdriften bak den, hvordan fattige, lokale klubber skaper gutter som andre lager varer av. Vi så føttene som bar familien videre. Europa så kontraktene, agentene, TV-rettighetene, kroppene fra fattigdommen innpakket og gjeneksportert som merkevare.

Da Brasil møtte Italia i VM i 1982, var jeg så dypt inne i den gule trøya at et tap kunne velte tilværelsen. Brasil trengte bare uavgjort. Likevel fortsatte de å angripe, som om forsiktighet ville være en skam. Da det sto 1-1, slo Cerezo en for løs pasning, og Paolo Rossi scoret 2–1. Da Brasil hadde utlignet til 2-2, kom neste feil i straffefeltet: Rossi igjen, 3–2.

I månedsvis våknet jeg med tapet. Jeg spiste med det, gikk til skolen med det, spilte med det, sovnet med det. I mange år var Italia et ord kroppen hatet før en tanke var tenkt.

Flamengos nummer ti hadde tapt, fattiggutten Zico fra Quintino som dannet fagforening for spillerne og gjorde teknikken til arbeiderklassens motmakt. Sócrates hadde tapt, legen, røykeren, lagkapteinen som lot spillerne stemme om klubbens hverdag i Corinthians og gjorde fotballen til en øvelse i demokrati midt i militærdiktaturet. Et lag som bar i seg direktevalg, ulydighet og skjønnhet i samme bevegelse hadde blitt slått ut av et lag som ventet på at friheten skulle slå en feilpasning.

1982-laget hadde et politisk temperament som ikke bøyde seg for generaler. Italia slo ut den versjonen av verden jeg ville tro på.

Fra den sommeren bar Italia på en gjeld som ikke noe landslag har kunnet nedbetale. Samme hvem de møter, håper jeg på motstanderne.

Den brasilianske treneren Telê Santana sa at enkelte nederlag lagrer seg i menneskene bedre enn seire. Enkelte lag vinner en pokal. Andre taper og overtar erindringen.

I Mexico fire år senere skulle Brasil ta verden tilbake. I kvartfinalen ventet Frankrike. Zico brant ei straffe, Sócrates mislyktes i straffekonkurransen, Julio César traff stolpen. Michel Platini smilte det tynne smilet sitt, og Brasil måtte pakke sammen skjønnheten sin.

Etterpå gikk jeg til gymsalen på Rydskolan og knuste vinduer for tusenvis av kroner. Den gangen hadde jeg ingen annen form å gi det som pågikk i kroppen. Nå foraktet jeg to land i fotballverdenen.

Brasils VM-lag i 1986. Foto: AP / NTB

I 1998 tvang Frankrike barnet i meg til respekt, men ikke tilgivelse. Zidane fra Marseille, sønn av algeriske foreldre. Thuram fra Guadeloupe. Kolonienes og migrasjonens Frankrike i blå drakter. Da Zidane headet inn målene i finalen mot Brasil, var det med noe av de gamle brasilianske lagenes løfte; kroppen fra periferien stiger inn i sentrum og får nasjonen til å rope navnet dens.

Men Algerie, Guadeloupe og banlieuene fikk plass bare da de vant; etter festen ventet drabantbyene igjen.

Da Brasil vant VM i 1994, var det mindre av elegansen fra 1982, men fremdeles noe av den gamle respektløsheten fra gatene. I 2002 så jeg kampene alene. Det var ikke mulig å ha folk i rommet. Jeg skrek, bannet, reiste meg og kastet ting i veggen og gråt. Da Ronaldo scoret målene sine i finalen mot Tyskland, var det som om den gule historien fikk tilbake noe som hadde blitt revet fra den tjue år tidligere.

Så begynte noe å gå i stykker.

Det gikk langsomt, som når en farge blekner mens man fortsetter å kalle den ved sitt gamle navn. De beste spillerne ble formet av europeiske klubber, systemer og disiplin. Skjønnheten var der fremdeles, men frekkheten ble slipt ned i akademier, kontrakter og systemer.

VM på hjemmebane i 2014 gjorde noe med meg som jeg først skjøv til side. Ikke bare tapet med 1–7 mot Tyskland. Det var Gud trukket inn i en spillemessig kollaps, hendene mot himmelen, bønnene, ansiktene på vei inn til et vekkelsesmøte snarere enn ut på banen. Spillerne falt på kne og takket Herren, gråt og bar fromheten fram som en sponset gest i et spill der nesten alt var solgt.

Selv satt jeg foran TV og lengtet etter de skjeve bena til Garrincha, barten til Rivelino og til Sócrates, som kunne gjøre en hælpasning til et nei til generalene.

Jeg ville ha ballen tilbake fra prekestolen. Den brasilianske fotballen jeg hadde elsket, bar i seg diktaturer, ulikhet, korrupsjon, rasisme og utnytting av fattige kropper. Men på banen hadde den lenge hatt en sensualitet som nektet å bli lydig. Da den begynte å ligne alt annet, med samme bevegelser og samme redsel for det uventede, var drakten identisk, men flammen fikk mindre oksygen.

Men man forlater ikke sitt første fotballand fordi de spiller dårligere. Man blir sittende hos fritidslederen, banen i forstaden til Skövde, sommeren 1982, vinduene i gymhallen på Rydskolan, Ronaldo 2002 og alt det som lærte en at fattigdom kunne få et eget språk.

Så kom Spania.

Jeg hadde ikke noe forhold til Spania eller landslaget deres. At kona mi er halvt spansk, forklarer ingenting – selv om hun gjerne vil tro det.

Xavis, Iniestas og Puyols Spania bar på eleganse uten brasiliansk hud, men med samme respekt for spillet: pasninger som skar gjennom forsvaret, bevegelser små nok til å være usynlige for den som bare teller mål.

Med Lamine Yamal kom bevegelsen tilbake. Han er fra arbeiderklasseforstaden Rocafonda i Mataró, med marokkansk far og mor fra Ekvatorial-Guinea, flaggene deres på skoene og Spanias drakt på ryggen. Da Barcelona feiret ligamesterskap, viftet han med et palestinsk flagg.

Lamine Yamal og Barcelona feirer ligagull 11. mai. Foto: AP / NTB

Israelske talspersoner kalte flagget en provokasjon. Statsministeren i Spania, Pedro Sánchez, skrev på X at de som ser på Yamals palestinske flagg som en måte å hisse til hat på, enten har mistet dømmekraften eller blitt forblindet av sin egen skam.

En syttenåring holdt opp et flagg fra et folk som blir bombet, sultet og fordrevet mens Europa tier. Folkemordet fortsetter. Den etniske rensingen på Vestbredden akselererer. Gaza er blitt gjort til et sted der verden ikke lenger kan si at den ikke ser. Sánchez’ regjering har lenge kalt slaktingen av sivile med dens rette navn og tatt til orde for folkerett, mens europeiske ledere har trukket en duk over massegravene og kalt det rett til selvforsvar.

Spania ble en råk i Europas feighet og medløperi. Public service-selskapet i Spania, RTVE, markerte seg mot Israels deltakelse i Eurovision og trakk en grense i en europeisk offentlighet som hadde blitt vant til å veie døde palestinske barn mot sendeskjemaer, sponsorer og diplomatisk høflighet. Gaza er fremdeles stengt for journalister; de som finnes der, blir drept i et omfang som har gjort stedet til journalistikkhistoriens største massegrav. Samtidig omdanner israelske bulldosere to tredeler av førkrigstidens Gaza til militære veier, stillinger og tomme soner der palestinsk liv ikke skal ha plass.

På Vestbredden og i askelandskapet på Gazastripen holder palestinerne med Spania. Jeg kjenner igjen fenomenet fra ungdomsklubben i Skövde: noen ganger velger man et lag langt unna for å åpne en dør i innestengtheten.

Bangladeshere har elsket Argentina og Brasil fordi lagene bar på et annet løfte enn koloniherrene i Europa. Hånden til Maradona og det andre målet hans mot England i 1986 ble et svar fra de fornedrede til de som krevde rene hender av de fattige mens de selv tegnet om verdenskart.

Napolitanere elsket Maradona siden han gjorde en foraktet by farlig. Det en gang fattige barnet fikk det hånede syd i Italia til å stirre tilbake på det nordliges penger, klubber og forakt.

Barn i de franske forstedene kunne se Zidane og forstå at republikkens ansikt også kunne bære etternavnene deres, taushetene og deres foreldres hender. Barn i Palestina kan se Yamal med flagget og forstå at et lag noen ganger er en råk i verdens likegyldighet.

Lojaliteter i fotball følger sjelden passet. De følger klassehukommelsen, kolonialskaden og den gamle fornedringen. Det er ikke alltid man heier på et lag, men på et mulig svar.

Derfor er mitt Spania noe annet enn tapas, svigerfamilie og ferielys. Det er Yamal med flagget, treneren Pep Guardiola som bruker posisjonen sin til mer enn å legge opp taktikk, Javier Bardem som snakker når tausheten er mer karrierevennlig, regjeringen Sánchez som stopper våpenstrømmen og havnearbeidere i Barcelona som nekter å laste krigsmateriell til Israel.

Det er Spania til tross for Spania. Et gammelt imperium med koloniale spor, rasisme og grenser mot Afrikas fattige, men nå også et land som har trukket Palestina inn i de europeiske rommene der underholdningen helst skal pågå uforstyrret.

Etter femti år med religiøs troskap til Brasil vil jeg at Spania skal vinne VM. Et barn forlater ikke Garrincha, Pelé, Zico og Sócrates uten at noe har skjedd med verden. Kanskje har jeg bare fulgt det samme sporet; fra fattigguttene fra Brasil til Maradona i Villa Fiorito, Zidane i Marseille, Yamal i Rocafonda, fra banene nedenfor betongblokkene til TV-skjermene i Ramallah.

Jeg følger ballen bort fra dem som har gjort den lydig, til det stedet der den akkurat nå sier noe sant om verden.

Oversatt av Håvard Syvertsen