Nei, Jim Swann. Ingen forteller barn at det er noe galt med kroppene deres.

Man kan jobbe for både å utvide kjønnsrommene for menn og kvinner, samtidig som man også jobber for et samfunn som også kan akseptere at noen opplever kjønn litt annerledes, skriver Karoline Skarstein. Foto: Privat

Neste generasjons kjønnsutypiske barn trues ikke av at man snakker om kjønnsidentitet.

Dette er et debattinnlegg. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

I siste komikerkronikk i Aftenposten serverer Jim Swann et par anekdoter fra sin egen karriere som barnehagelærer og konkluderer bastant med at det ikke lenger er rom for å være «utypisk for sitt kjønn».

At unge har en økt oppmerksomhet rundt kjønn og identitet, tviler jeg ikke på. Men dette har nok lite med noen enkeltutdrag fra et par lærebøker å gjøre.

Unge får med seg at det generelt er mer oppmerksomhet rundt kjønn og identitet nå enn tidligere. De får dette servert gjennom sosiale medier, film og TV. Og mange unge vet nok også om familiemedlemmer og andre som er trans.

Dette er fenomener som eksisterer i verden barna vokser opp i, derfor er det også avgjørende at vi har en skole som evner å følge etter i den utviklingen.

Ikke bare fordi barnet selv kan være skeiv eller trans, men også fordi barnet kan ha skeive foreldre, skeive venner og så videre.

Hvor har han det fra?

Swann gir et godt eksempel på egen vranglesning når han siterer læreboken: «Klær, hårfrisyre, hva du leker med og hva du gjør, kan vise hvilken kjønnsidentitet du har.» Han spør så: «Hvordan gikk vi fra gutter kan gå i kjole, til de som går i kjole, er jenter?»

Nøkkelordet her er «kan». Klær, hårfrisyre og annet kan si noe om hvilken kjønnsidentitet man har. Hvordan vi kler oss og ter oss og fremstiller oss selv, kan også være et uttrykk for identitet. Dette er gammel kunnskap.

Å «la et barn tro at det er noe feil med kroppen deres på grunn av hva de leker med», er «barnemishandling», mener Swann. Det mener jeg også. Men hvem er alle disse folkene som går rundt og får barn til å tro dette? Skjer det? Nei.

Komikeren trekker slutninger som at på 1980-tallet lærte vi gutter at de kan danse ballett. Men det er vi visstnok på vei bort ifra. Hvor har han dette fra?

Swann avslår også konseptet kjønnsdysfori og hevder at: «Ingen forskning som tilsier at dette er mulig». «Hva er det i så fall som er feil? Kropp? Hjernen? Tankene? Sjelen?»

Jeg kan foreslå følgende artikler, et lite utvalg i mengden forskning på kjønnsdysfori:

• Inga Becker et.al. (2018)
• Denise Chew et.al. (2018)
• Rosalia Costa og Marco Colizzi (2016)
• Mohammad Hassan Murad et.al. (2010)

At Swann ikke tror på at kjønnsdysfori er reelt, gir ham ikke rett.

Lite kunnskap og mye fordommer

Komikerkronikken avsluttes med at Swann som homo, nå skal stå opp for neste generasjons kjønnsutypiske barn. Men neste generasjons kjønnsutypiske barn trues ikke av at man snakker om kjønnsidentitet.

Man må klare å forholde seg til flere ting samtidig: Man kan jobbe for både å utvide kjønnsrommene for menn og kvinner, samtidig som man også jobber for et samfunn som også kan akseptere at noen opplever kjønn litt annerledes. At noen er trans. Og at noen av disse transpersonene også er ganske unge. Det ene utelukker ikke det andre.

Dette er ikke den skarpe samfunnskritikken Aftenposten påstår at komikerkronikkene skal være. Det bærer heller preg av å ha lite kunnskap og ekstremt mye fordommer.