Nei, jeg tar ikke feil om boikott. Vi er uenige.

Kristin Clemet svarer om akademisk boikott. Foto: CF-WESENBERG

Min mening er fortsatt at det ikke er lett å definere «akademisk boikott».

Dette er et debattinnlegg. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

Fire akademikere har svart på min kommentar i Aftenposten 18. mars.

Der drøftet jeg spørsmålet om hvorvidt det er riktig og/eller hensiktsmessig å gjennomføre en akademisk boikott av Israel.

Dessverre er ikke svaret et godt bidrag til en opplysende debatt.

De fire akademikerne påstår at jeg «tar feil» fordi jeg er uenig med dem – mens de selv både siterer meg feil og leser teksten min feil.

Min mening er fortsatt at det ikke er lett å definere «akademisk boikott». Jeg er enig med rektor ved Universitetet i Bergen Margareth Hagen, som uttrykte det slik:

«Det finnes ingen entydig definisjon av «akademisk boikott». Men vi kan være enige om at det er en erklæring fra universitetets ledelse – fra universitetet – (om) at man ikke ønsker samarbeid med institusjoner i et gitt land. Så vil kanskje noen innlemme annen type samarbeid også. En boikott er uansett en politisk reaksjon mot et land, fordi dette landet er ansvarlig for menneskerettighetsbrudd, fører en ulovlig krig, har et totalitært eller undertrykkende styresett osv.»

Mener noe hver dag

Jeg skrev at universiteter, quaquaOrd som betyr i egenskap av å være. universiteter, bør være forsiktige med å ta stilling i sensitive politiske spørsmål. Det betyr ikke at jeg mener at universiteter ikke «mener noe», slik de fire akademikerne omskriver det til.

Ledelsen ved et universitet må mene noe og fatte beslutninger hver eneste dag. Men som regel dreier det seg om saker som er nødvendige og relevante for å drive universitetet.

Når det gjelder Russland, er det staten som har bestemt at universitetet skal boikotte. Det kan sies å være i strid med den prinsipielle holdningen Stortinget senere har gitt uttrykk for når det gjelder Israel.

Alle partier, unntatt Rødt, mener nemlig at det «i tråd med etablerte prinsipper om akademisk frihet og institusjonell autonomi er opp til norske universiteter og høyskoler å selv velge hvem de ønsker å samarbeide med».

Samtidig er det en vesentlig forskjell på Russland og Israel. I et demokrati er det et skille mellom sivilsamfunnet og staten. Russland er dessuten en sikkerhetspolitisk risiko for Norge.

Står fritt til å ytre seg

De fire akademikerne viser til at boikott for dem er et viktig forskningsetisk spørsmål, fordi de gjennom sin virksomhet ikke skal påføre andre skade.

Men det de må ta inn over seg, er at det vil være uenighet om hva som eventuelt påfører mest skade. Sett med mine øyne er det også skadelig å påføre noen en slags kollektiv skyld eller straff for noe de er uskyldige i, eller å isolere forskere og akademiske institusjoner fra andre forskere og institusjoner.

Som forskere er det dessuten ingen som tvinges til å utøve forskning mot sin egen etiske overbevisning. Å si nei til akademisk boikott av Israel er ikke det samme som å pålegge noen å samarbeide med Israel.

Alle som har sitt virke ved universitetet, står dessuten helt fritt til å ytre seg slik de vil om hva de vil.

Til slutt en saksopplysning: FN-domstolen har ikke ferdigbehandlet folkemordsaken mot Israel. Det som skjer på Gaza-stripen, er grufullt, men å konstatere at det er folkemord, slik de fire akademikerne gjør, er det ikke grunnlag for.