Nei, jeg mener ikke at retten skal avgjøre hva som er riktig å publisere

Medietrykket er stort i den pågående rettssaken mot Marius Borg Høiby. Her er hans forsvarer Ellen Holager Andenæs. Foto: Paal Audestad

Eva Sannum svarer Redaktørforeningen.

Reidun Kjelling Nybø spør i sitt innlegg 11. februar om jeg virkelig mener at retten skal avgjøre hva som er riktig å publisere.

Nei. Det mener jeg ikke – og det skrev jeg heller ikke. Det er redaktørens hele og fulle ansvar å avgjøre hva som skal publiseres i et nyhetsmedium.

Dette handler ikke om at retten skal bestemme hva som er riktig å publisere. Heller ikke om hvem som prinsipielt bør avgjøre hva som publiseres. Det handler om skikkethet. Min påstand er at pressen i praksis ikke er skikket til å ta dette ansvaret alene når trykket er størst.

Møter kritikk på overordnet nivå

Når redaktører og Redaktørforeningen møter kritikk av pressens praksis, løftes diskusjonen raskt opp på et overordnet nivå. Da ropes det høyt om «ytringsfrihet», «samfunnsansvar» og «offentlig interesse». Redaktørforeningens leder trekker også frem «tusen år gamle offentlighetsprinsipper» og «grunnlovsfestet» som argument for at pressen bør ha full tilgang til alle detaljer fra fornærmedes forklaringer i retten.

Som om jeg er imot Grunnloven.

Jeg støtter altså rettens avgjørelse. Er retten også motstander av Grunnloven?

Problemet er ikke prinsippene. Der er vi enige. Pressen har en avgjørende rolle som vaktbikkje og som kontrollør av rettsstaten.

Problemet er praksisen.

Dit vil ikke Redaktørforeningen og pressen gå. For der finnes det få gode svar. Presseetikken handler alltid om å balansere to hensyn: samfunnsoppdraget og hensynet til mennesker. I saker med ekstrem offentlig interesse vet vi hvordan denne avveiningen i praksis ofte ender, og konsekvensene for sårbare enkeltpersoner er åpenbare.

Besto ikke testen med Ingebrigtsen

Redaktørforeningen hevder at pressen er fullt ut skikket til å gjøre disse avveiningene løpende. Erfaringen tilsier noe annet. Et ganske ferskt eksempel er dekningen av rettssaken mot Gjert Ingebrigtsen. Der besto ikke mediene testen og fikk kritikk blant annet for gjengivelsen av detaljer fra søsterens forklaring. Fornærmede fikk ikke den beskyttelsen jeg mener de hadde krav på. Dekningen viste hvor raskt hensynet til enkeltpersoner kan forsvinne når mediedrevet og konkurransen om nye detaljer setter inn.

Det er derfor spesielt å bli møtt med grunnlovspatos fra et redaktørmiljø som selv gang på gang har vist – og erkjent – hvor vanskelig det er å forvalte dette ansvaret i praksis.