Nei, det handler ikke om misunnelse

Einar Øgrey Brandsdal har kastet seg på debatten om barnefotball og selektering av talenter ned i 9–10-årsalderen. I Fædrelandsvennen lurer han på om motstanden mot det toppede Dvergsnes-laget, som Jesper Mathisen har vært talsmann for, handler om misunnelse og at noen foreldre ikke håndterer at enkelte barn er mer talentfulle enn andre.

Øgrey Brandsdal sender følgende beskjed til oss som har engasjert oss mot elitesatsinger og selektering: Fotballen i byen vil tape dersom «misunnelige» fedre får bestemme.

Åpen

Men, nei. Dette handler slett ikke om misunnelse.

Jeg har en gutt som har det kjempegøy på Donn, og som får spille masse fotball – på løkka, på trening og i kamp. Han utvikler seg fra treningsøkt til treningsøkt, og lærer masse av å være en del av et lag som både vinner og taper. Han får møte fantastiske trenere som lærer dem verdien av fellesskap og inkludering. Verken han eller vi foreldre har noe behov for eller ønske om å være en del av elitesatsing.

Jeg synes også det er kjempegøy å se ferdighetene til de fantastisk talentfulle spillerne på Dvergsnes – og jeg gleder meg til å se noen av dem løpe ut i Start-drakta i Eliteserien om noen år. Det ligger i fotballens vesen at ikke alle vil nå toppnivå – men jeg heier på alle som legger ned time etter time på løkka og på trening for å utvikle seg.

Men så lenge barna er små, er det «flest mulig, lengst mulig» som gjelder i fotballen. Det er ikke noe jeg har kommet på i «misunnelse», men linja til norsk idrett. Det er gode grunner til dette:

For det første er det ikke belegg for å hevde at den norske modellen, der vi venter med spesialiseringen, får fram færre talenter enn andre, mer selekterende modeller.

For det andre viser forskningen at tidlig spesialisering er forbundet med økt risiko for belastningsskader, større psykisk stress og høyere frafall fra barneidretten. Risikoen øker med graden av spesialisering og treningsmengde. Da risikerer man raskt at barn som kunne blitt gode fotballspillere, slutter før de får sjansen til å blomstre.

For det tredje er idretten generelt, og kanskje barnefotballen spesielt, en utrolig viktig fellesskaps- og inkluderingsarena i lokalmiljøene. Dette ødelegges når spesialiseringen skjer i svært ung alder. Hva tror Brandsdal skjer når noen av guttene i 3. eller 4. klasse blir plukket ut til å spille på et annet lag enn alle de andre? Det er ikke sånn at barna ikke forstår.

Så da blir spørsmålet: Er det hensynet til barna som gjør at vi presser fram spesialiseringen så tidlig? Eller er det fordi vi voksne er for utålmodige?

Einar Øgrey Brandsdal har et stort hjerte for unge fotballhåp i byen. Han er selv sponsor av Våg – og han sponser billettene til unge gutter og jenter som vil gå på Start-kamp (et tilbud min gutt og hans kamerater benytter seg flittig av).

Jeg skulle ønske han brukte dette engasjementet til å stå opp for en barnefotball som er til barns beste, og som sikrer at flest mulig blir med lengst mulig. Da kan barnefotballen bli riktig vakker!