Nei, det er ikke antisemittisme.

3 days ago 8

Nicholas Kristof, mangeårig journalist og kommentator i The New York Times, er blant verdens mest erfarne krigsreportere. Han har selv vært til stede i en rekke konflikter og dokumentert seksuelle overgrep gjennom flere tiår.

Neste uke er han i Oslo i forbindelse med menneskerettighetskonferansen Oslo Freedom Forum.

I reportasjen «Stillheten som møter seksuelle overgrep mot palestinere», omtaler Kristof sjokkerende utsagn fra palestinske menn, kvinner og barn som beskriver omfattende voldtekter og ydmykelser utført av israelske soldater, fengselsvakter, bosettere og avhørere.

Historiene er rystende å lese.

Reaksjonen kom raskt. Israelske myndigheter langet ut mot New York times, avviste alle anklagene og truet med søksmål.

Avisen står på sitt og svarer med at alle vitnesbyrd er grundig dokumentert og ettergått.

Gjennom historien har vi sett flere eksempler på at anklager om overgrep avvises som propaganda og løgn. Vi har sett det i Bosnia, Kosovo, Tigray og Sudan. Listen er lang.

Anklager om tortur og seksuelle overgrep i Israel har vært bredt omtalt i flereår. Tidligere fanger VG selv har intervjuet har også beskrevet omfattende tortur og seksuell mishandling.

Les også: Det ingen skulle få vite

En overvåkningsvideo fra Sde Teiman-fengselet, fra juli 2024, viser hvordan israelske soldater tar en palestinsk fange til side og omringer ham med opprørsskjold for å skjule innsyn. Ifølge etterforskningen skal fangen ha blitt voldtatt, ved å bli stukket i endetarmen med en skarp gjenstand. Fangen ble i etterkant behandlet for alvorlige skader, inkludert brukket ribben, punktert lunge og rift i endetarmen.Videoen har skapt voldsom debatt innad i Israel. Uten å fokusere på videoens faktiske innhold gikk Benjamin Netanyahu ut og sa at lekkasjen har «skapt et enormt omdømmetap for Israel»

Det som er nytt er at en amerikansk storavis som New York times velger å gi avsløringene så stor oppmerksomhet.

Svertekampanjen mot Kristof føyer seg inn i et mønster der israelske myndigheter og støttespillere ofte forsøker å bortforklare negativ omtale av israelsk politikk ved å fremstille den som anti-israelsk, antisemitisk eller Hamas-propaganda.

Israelske myndigheter hevder at organisasjonen Euro-Med, som har dokumentert overgrep i israelske fengsler og som er sitert i saken, har tette bånd til Hamas.

Problemet er bare at det faktisk ikke finnes en eneste uavhengig NGO eller FN-organisasjon som, ifølge israelske myndigheter, interessegrupper og deres støttespillere, ikke driver med «løgnaktig Hamas-propaganda».

Kristofs kritikere har dessuten reagert kraftig på palestinske fanger som har fortalt at israelske fangevoktere brukte hunder til å ydmyke og forgripe seg på dem under avhør.

Det er en alvorlig påstand. Men bruken av angrepshunder kan ikke avskrives.

Vi husker bildene fra det beryktede Abu Ghraib-fengselet, der nakne irakiske fanger med bind for øynene ble fotografert sammen med hunder og amerikanske soldater.

Tortur handler også om å få fienden til å tilstå. Da må man kjenne smertepunktene til fienden, ikke bare på slagmarken, men også i avhørsrommet. Ifølge flere høytstående tjenestemenn i det amerikanske forsvaret var bruken av hunder en bevisst strategi.

De gjorde det for å ydmyke og skremme fanger, basert på oppfatningen om at mange muslimer har et anstrengt forhold til hunder.

Hundene i Abu Ghraib trengte ikke å voldta for å skremme eller traumatisere fangene. Frykten for hva de kunne finne på var nok til at det gikk kaldt nedover ryggen på dem.

Men den voldsomme mobiliseringen mot Kristof og The New York Times handler egentlig ikke om detaljene rundt hundeanklagene. Det er bare én av flere grove metoder som beskrives i samtalene med de palestinske fangene.

Likevel brukes tvilen som sås rundt de såkalte voldtektshundene til å undergrave resten av skildringene, som handler om grov mishanding og voldtekter som faktisk skjer i israelske fengsel.

Israels rutinerte kommunikasjonsapparat vet hva de gjør. Det er en uheldig og bevisst avsporing fra de groteske funnene Kristof forsøker å rette oppmerksomheten mot.

Det er også et paradoks at israelske myndigheter, som har krevd at verden tar Hamas’ seksuelle overgrep mot israelere på alvor, ikke viser den samme viljen til å ta anklager om overgrep mot palestinere alvorlig.

Israel mener at verden må bry seg om overgrepene som ble begått mot israelere 7. oktober og mot gislene i Hamas fangenskap. De har helt rett. Men da må verden også klare å ha flere ofre i hodet samtidig, enten de er israelere eller palestinere.

Reaksjonene på avsløringene bekrefter bare den dystre virkeligheten som preger forholdet mellom israelere og palestinere: Hver side ser først og fremst sine egne som de eneste ofrene, og motparten som de verste og mest ondskapsfulle forbryterne.

Ingen påvirkes mer av Israel–Palestina-konflikten enn israelere og palestinere. Men verken fiendebildene eller dehumaniseringen stopper ved landegrensene.

Denne konflikten har for lengst blitt et globalt anliggende, der helt vanlige mennesker, rundt omkring i Vesten, gjør seg til dommere fra hver sin banehalvdel på sosiale medier.

Kritikken mot Kristof understreker egentlig bare poenget hans: Klarer vi noe så grunnleggende som å fordømme seksuelle overgrep mot både israelere og palestinere, uavhengig av hvor vi selv står i konflikten?