Nav, la meg jobbe litt mens jeg kan

DEBATT: Nav, la meg jobbe litt mens jeg kan.

Hvorfor skal jeg «hindres» i å arbeide når jeg faktisk har muligheten uten at jeg blir straffet økonomisk, særlig når denne muligheten kan være tidsbegrenset? Foto: Shutterstock

Jeg er 55 år og har alltid vært glad i å jobbe. Arbeid har vært en viktig del av livet mitt, både sosialt og personlig. Nå har jeg fått uhelbredelig kreft. Etter snart ett år med sykemelding vil jeg fra slutten av mai i år bli uføretrygdet gjennom Nav.

Samtidig er situasjonen min sammensatt. Jeg responderer veldig bra på cellegiftbehandlingen jeg får, noe som gir meg perioder mellom cellegiftkurene hvor jeg faktisk har krefter og et sterkt ønske om å jobbe. Arbeidsgiveren min tilrettelegger slik at jeg slipper de tyngste oppgavene og jeg får mulighet til å bidra når formen tillater det.

For eksempel:

Etter de åtte første cellegiftkurene jeg hadde fra mai til september i 2025 jobbet ca. 50 prosent i pausen jeg hadde fra cellegiften i oktober, november og desember

Nå i april fullfører jeg åtte nye cellegiftkurer, da skal jeg ha en ny pause fra behandlingen på 2–3 måneder hvor jeg igjen mest sannsynlig kan jobbe noe.

Dette er gode perioder for meg, arbeidsgiveren min og samfunnet.

Men her møter jeg et regelverk som ikke tar høyde for slike liv.

Som ny uføretrygdet er fribeløpet jeg kan tjene 0,4 G (52 064kr) før uføretrygden blir redusert. Samtidig er det vedtatt å øke fribeløpet til 1 G (130 160kr) – men dette gjelder først etter at man har vært uføretrygdet i to år.

For meg fremstår dette som lite treffsikkert.

Jeg er trolig i min beste fase for å kunne jobbe nå, ikke om to år. Med sykdomsforløpet jeg står i er det usikkert hvor lenge jeg vil ha arbeidsevne i det hele tatt. Erfaring tilsier også at formen ofte blir dårligere etter flere runder med behandling.

Det oppleves derfor paradoksalt at systemet i praksis begrenser muligheten min til å bidra når jeg har arbeidsevne i de gode periodene.

Jeg ønsker å jobbe i de gode periodene. Det handler om livskvalitet, verdighet og følelsen av å fortsatt være en del av fellesskapet.

Slik regelverket er utformet i dag, oppleves det som at det straffer motivasjon til å jobbe og ikke tar hensyn til sykdomsforløp med store svingninger. I verste fall fører til mindre arbeid totalt sett.

Dette er nok ikke bare mitt problem. Dette gjelder sikkert mange andre med alvorlig sykdom, der funksjonsevnen varierer over tid.

Jeg håper derfor at politikere på Stortinget tar denne problemstillingen på alvor. Vi trenger ordninger som er mer fleksible og som i større grad speiler virkeligheten folk faktisk lever i.

Spørsmålet jeg sitter igjen med, er enkelt:

Hvorfor skal jeg «hindres» i å arbeide når jeg faktisk har muligheten uten at jeg blir straffet økonomisk, særlig når denne muligheten kan være tidsbegrenset?