Nasjonalismen vender tilbake når globaliseringens nedsider blir mer tydelige

GJESTEKOMMENTAR: Nasjonalismen vender tilbake i takt med at globaliseringens nedsider blir mer tydelige.

Det er ikke nødvendig å minne om nasjonalismens åpenbare farer. Samhold innad blir fort til fiendskap utad, skriver Jørg Arne Jørgensen. Foto: Alex Brandon / AP

Statsviter Asle Toje satte fyr på skravleklassen og kommentariatet med kronikken «Vil Norge overleve det som kommer?» i Aftenposten den 22. desember. Toje er bekymret for Norges og norsk kulturs framtid i møte med høy innvandring, svekket fellesskapsfølelse og lav bevissthet om vår nasjonale kulturarv. Forutsigbart nok høstet han mye kritikk. Det er noe lummert ved nasjonalistiske tanker. Men vi kommer ikke unna at nasjonalismen er en av de mest vitale ideologiene vi har, og at den på sitt beste har medvirket til å danne gode og velfungerende nasjoner. Det avgjørende er hvilken form nasjonalismen tar.

To typer nasjonalisme

For å vende tilbake til skolebenken. Det er vanlig å skille mellom den franske republikanske og den tyske kulturell-etniske nasjonalismen. Den republikanske nasjonalismen går tilbake til opplysningstida og den franske revolusjon, hvor det middelalderske stendersamfunnet ble erstattet av en helt ny type forfatning: et demokrati med like rettigheter til alle borgere. Nasjonen blir da et politisk fellesskap for alle borgere, uavhengig av religion og etnisitet. Patriotismen knyttes til selve forfatningen, demokratiet, og det ligger en forpliktelse om å støtte opp om styreformen og dens verdier.

Den tyske kulturelt-etniske nasjonalismen er knyttet til romantikken som idéstrømning, og ble til som en motreaksjon på den republikanske. Mens opplysningstidens tenkere stort sett så på kulturelle tradisjoner som gammelt slagg som måtte forkastes i møtet med den nye vitenskapelige fornuften, løftet romantikerne fram og anerkjente det emosjonelle som binder folkeslag og kulturer sammen. Nasjonen ble sett på som et organisk fellesskap, et folk knyttet sammen ved språk, kultur, historiske erfaringer, og preget av geografien en bebor. Det er denne nasjonalismen som har et dårligst rykte, og det er i dette landskapet Toje beveger seg i.

Livskraftig

Man kunne gjerne ønske vekk denne måten å tenke på, men den har vist seg livskraftig. Som romantikerne påpekte, har mennesket en tendens til å danne fellesskap basert på felles bakgrunn, språk, skikker og så videre. Selv om et globalt fellesskap på tvers av kulturer, etnisiteter og religioner er et nydelig ideal, kan vi ikke bare bestemme oss for å lage et slikt samfunn, hvis folk flest ikke oppfatter det slik.

Det er lett å glemme at den tyske nasjonalismen var et progressivt prosjekt i sin tid. En av grunnlagstenkerne, den tyske filosofen Herder (1744-1843), mente at alle folk – også urfolk som til da hadde blitt oversett eller betraktet som laverestående – er en integrert del av det fellesmenneskelige. Alle folkeslag, med sine styrker, svakheter og særegenheter, er en del av menneskehetens storstilte utviklingsprosess. Stolthet og glede over egen nasjon kan gå hånd i hånd med gjestfrihet og interesse for andre kulturer. Kulturmøter kan være berikende for alle, og nært, forpliktende og fredelig samarbeid mellom ulike nasjoner er både mulig og ønskelig.

Balanse

De fleste stater i dag, enten de er etnisk og kulturelt homogene eller preget av stort mangfold, baler med balansen mellom disse formene for nasjonsbygging. Offisielt er den norske nasjonalismen republikansk i den franske tradisjon. 17. mai er en feiring av vår demokratiske grunnlov og politiske frihet, og formelt er alle statsborgere norske på like fot. Men nasjonalromantiske 1800-tallsideer om nordmenn som et eget folk var også viktige i nasjonsbyggingen. Spørsmålet «Hvor kommer du egentlig fra?» kjenner andregenerasjons innvandrere godt, og viser at mange oppfatter et skille mellom «ekte» nordmenn og innvandrere.

Likevel – det er fullt mulig å integrere innvandrere i norsk kultur, verdier og tradisjoner. Samtidig må vi ta på alvor de utfordringene som finnes. Det er nok en grunn til at man over hele Europa strammer inn på innvandring. Desto viktigere er det med integrering av de som allerede er her. Og innvandrere flest ønsker å tilpasse seg. Men da er det en fordel om vi er tydelige om hva våre verdier og skikker dreier seg om. Integrering er en felles utfordring, og en offentlig samtale der innvandring og innvandrere alltid er et problem, der man snakker om uforenlige verdier og så videre, vil uvegerlig prege hele forholdet. Det er vanskelig å integreres i et samfunn som signaliserer at du ikke hører til.

Individualisme og svekket fellesskap

Det er også lett å glemme at det er like mye innad i Vesten man har bygget ned tradisjoner og fellesskapsfølelse. Som Mohammed Usman Rana helt rett påpekte i Morgenbladet forrige uke, har 68-ernes opprør mot autoriteter og tradisjoner, åtti- og nittitallets globalisering og frigjøring av kapitalkreftene og vår tids tekgiganters kolonisering av våre sinn og sanser på hver sin måte fremmet individualismen og tæret på fellesskapsfølelsen og tradisjonelle verdier. Dette har ikke noe med innvandrere å gjøre.

Det er ikke nødvendig å minne om nasjonalismens åpenbare farer. Samhold innad blir fort til fiendskap utad. Og ideer om rasemessig og etnisk renhet er livsfarlige. Men i stedet for å ha berøringsangst for nasjonalismen, må vi prøve å bygge den beste versjonen av den. På sitt beste kan den skape forente, produktive nasjoner som samarbeider nært med andre nasjoner for å skape en bedre verden.