Nasjonalformuen – det er folk det!

Perspektivmeldingen for 2024 viser Norges nasjonalformue i kroner per innbygger og prosentvis fordelt per innbygger i 2023. Hele 65 prosent av nasjonalformuen er verdien av arbeidstimer. Naturressurser utgjør 5 prosent, mens finanskapital og realkapital utgjør 15 prosent hver.

Den offentlige debatten handler sjelden om dette forholdet mellom ulike deler av Norges nasjonalformue. Ofte diskuteres dette stykkevis og delt med et ensidig fokus. Som regel snakkes det om størrelsen på finanskapitalen, som i dette tilfellet er Oljefondet, og dennes betydning for budsjettarbeidet på Stortinget. I den forbindelse er det handlingsregelen det ofte refereres til, det vil si at maks tre prosent av fondet kan brukes til offentlige utgifter hvert år. Dette er selvsagt mye penger, men lite i den store sammenhengen.

Realkapitalen på 15 prosent består av verdien av offentlig infrastruktur, boliger og bedrifters fabrikker, maskiner og utstyr. Naturressursene på fem prosent består av verdien av oljen som ikke er tatt opp, vannkraft, vindkraft og havbruk.

Det er arbeidstimene som innbyggerne i Norge utfører som utgjør den største andelen av nasjonalformuen, det vil si 65 prosent, eller nesten 13 millioner kroner per innbygger. Jo flere som er i arbeid jo høyere blir nasjonalformuen, og jo mer har vi som kan brukes til videreutvikling av landet.

Norge har de siste 25 årene hatt en høyere sysselsetting enn de fleste andre industriland. Tall fra arbeidskraftundersøkelsen til Statistisk sentralbyrå vider hvordan de som er i alderen 15-74 år fordeler seg på ulike typer av arbeidsmarkeder. Av denne gruppen er 70 prosent i arbeid, 10 prosent er pensjonister og 6 prosent er studenter. De som står helt utenfor arbeidslivet som ufør eller arbeidsledig utgjør 12 prosent.

Det er med andre ord til sammen 1 av 4 i som ikke er i arbeid eller utdanning. Får vi endret på det vil nasjonalformuen kunne økes betydelig. Viktigheten av å få flere ut i arbeid forsterkes av at vi blir stadig flere pensjonister i forhold til de som er i arbeid. Flere i arbeid vil dermed både øke det økonomiske handlingsrommet og øke antall hender som kan jobbe i helsesektoren for å utføre tjenester for den økende andelen eldre. På den andre siden av skalaen, de unge under 15 år, er situasjonen det motsatte. Denne gruppen blir stadig færre fordi det fødes få barn.

Vi har altså økende etterspørsel etter arbeidskraft samtidig som tilbudet faller. Over tid blir dette et så stort problem at teknologiske nyvinninger sannsynligvis ikke vil veie opp for det. Det er derfor sentralt at vi øker yrkesdeltakelsen mest mulig.

I Agder er over en av fem i alderen 20-66 år utenfor arbeid, utdanning eller på arbeidsmarkedstiltak. Dette er tre prosentpoeng høyere enn landsgjennomsnittet. NAV utbetalinger over 15 milliarder til pensjonister i Agder. Utbetalinger til uføretrygd, sykepenger og arbeidsavklaringspenger utgjøre til sammen over 14 milliarder kroner. Dette viser at vi har en stor mulighet til å øke nasjonalformuen ved ytterligere å styrke innsatsen for å få flere i arbeid.

Fylkespolitikerne vedtok nettopp å lage et handlingsprogram for levekår basert på målene i Regionplan Agder 2030. I et slikt arbeid er tilknytning til arbeidslivet og høy kvalitet i alle utdanninger fra grunnskole til universitet viktig.

Prosjektet Flere i arbeid, er et godt eksempel på tiltak som gjøres for økt yrkesdeltakelse. Prosjektet gjennomføres i et tett samarbeid mellom Kristiansand kommune, UiA, NAV, næringsforeningen og Agder fylkeskommune. Et annet eksempel er Venneslabrua, som skal hjelpe elever som står i fare for å droppe ut av videregående skole. Dette startet som et prosjekt, men er nå på vei til å bli en del av driften i de videregående skolene i Agder. Utviklingen av tilbudet ble gjort i et samarbeid mellom Vennesla kommune, NAV og Vennesla videregående skole. Begge tiltakene er eksempler på at vi får til mer sammen enn hver for oss. Dette er måter å jobbe på som bidrar til å redusere behovet for utbetalinger fra NAV samtidig som nasjonalformuen i form av arbeidsinnsats øker.

I en velferdsstat som Norge har vi mange gode systemer for å hjelpe mennesker som av ulike årsaker faller ut av, eller aldri kommer inn i arbeidslivet. Vi har også gjennomført en pensjonsreform som gjør det mer lønnsomt å stå lengre i arbeid. På tross av dette har andelen som er utenfor arbeidslivet nærmest vært uendret siden 2009. Kanskje det er på tide å justere på måten vi jobber med dette? En slik justering vil med større sannsynlighet lykkes når næringsliv, frivillige organisasjoner og offentlig sektor samarbeider om utvikling og gjennomføring av effektive tiltak.

I Agder har vi lang tradisjon for godt samarbeid for samfunnsutvikling. Venneslabrua og Flere i arbeid er to gode eksempler på dette. Uansett tiltak må vi aldri glemme at det er folk det handler om.