Ramaskrikene over vår jord

Siden gamletestamentets tid har Ramaskriket ligget over menneskene som frykt og traumer. Jødinnen Rakels smerte over soldaters barnedrap tordner over verden. Alle barn – uansett rase eller religion, i Ukraina, Sudan, Gaza, Vestbredden …

I bevisstheten prøver jeg å elske fram det lyse, prøver tvinge det mørke bort, det er menneskelig, vi har sett fram til jula med gledesbudskapet. Vi leser historia til Matteus, om at et barn blir født til vår jord som et under i den vesle byen Betlehem like ved Jerusalem. Hvilket under er større? Et nytt liv!

Opplyst av stjernehimmelen, fødtes sønnen til tømrereren Josef og vesle Maria der den gode slavinnen Selomi tar barnet imot. Kanskje glemmer mange henne, men like fullt var hun en av flere avgjørende faktorer for at det gikk bra i denne historia! Jeg nevner henne av flere grunner.

Vi ønsker så inderlig å gi Juleevangeliet det rommet av glede og lys og liv det fortjener i vår ellers formålsrasjonelle, plagede verden i mørketida. Når evangeliet lar det utslitte paret nektes rom i herberget i byen, er det jo ikke til å tro. Så finner de, en løsning – likevel! På tross av fattigdom, utslitthet og ugjestmildhet.

Men så tenker jeg, når jeg blar tilbake: Gudskjelov. For dette, at de ble nektet husrom i herberget, er den aller viktigste forutsetningen for at det gikk så bra, enda viktigere enn Selomi!

Biblene lot Matteus skrive: … Herodes sendte ut folk og drepte alle gutter i Betlehem og omegn som var to år eller yngre … Skrekkslagne, fra stallen ovenfor landsbyen, må Josef og Maria med Jesusbarnet ved sitt bryst ha lyttet, mens barna drepes og ramaskrikene runger. Stallen er det vi bør lovprise, ikke myrra, røkelse og gull, hva spiller vel det for rolle når et menneskebarn blir født? Det var stallen utenfor Betlehem som ble redningen.

Det er mellomjula når jeg skriver. Den tida da prester forsiktig beretter fra Matteusevangeliet: «Judeas kong Herodes gir ordre om å drepe alle guttebarn.» For på denne tida, noen dager etter underet i stallen, trekker et uendelig mørke over jorda – barnedrapene. Som alltid er Bibelen fylt med kontrastenes virkelige verden for de som vil lese. Og ikke lar den oss forstå, ut fra det som er skrevet om dette grusomme som skjedde, om det var Herrens eller Djevelens verk som lot fyllest, der nede i Betlehems mørke. Det lar Bibelen ligge igjen hos oss som en ufattelig uro.

På senga leser jeg den portugisiske nobelprisvinnende forfatteren Jose Saramagos vakre og rystende roman «Jesusevangeliet», også i år. Hvert år leser jeg i den på denne tida av året for å trenge så djupt inn jeg kan i den mannen Jesus kan være for verden. Det er diktning, men bygd på århundres forskning og forfatterens sjølvstendige undersøkinger om denne tida. Menneskelig og filosofisk beriker den, tilfører refleksjoner.

Men så er jeg jo her, i 2024. Ikke i den tida da menneskeliv ikke var noe verd, da okkupasjonsmakta het Romerriket, og uten lov og dom spikra palestinere av alle folkeslag i regionen opp på kors i titusentalls. Jeg er her. I en verden der okkupanten er definert som et demokrati og der verdens største frie, liberale demokrati fortsetter å pumpe inn lass av de dødeligste våpen i et omfang som menneskeheten knapt har sett i vår tid. I en verden der barna ikke ser himmelens hærskare av lyse, lyse engler, men blinkende droner med dødslast.

Jeg greier ikke riste av meg det som nylig har skjedd i Beit Lahiya, Beit Hanoun og flyktningeleiren Jaballa. Ei heller Palestinas historie. Og ber om at det ikke skal skje under den IDF-dikterte evakueringen av 400 sivile fra det siste store sjukehuset med fødende, kuvøsebarn og helsesvake med et minimum av medisinsk utstyr. I bitende kulde. Med ingensteds å dra til. Til ingen trygghet.

Så kommer nye tall om registrerte døde opp på mobilen. Noen med navn og ansikter. Det går ikke an å fatte. Og så vet vi jo alle, så alt for godt, at de talla må mangedobles når de som ligger begravet i ruinene skal med, når de ikkeregistrerte engang summeres opp, når overdødeligheten telles etter en fred i tida etter, der all infrastruktur er ødelagt, der medisiner mangler, alt, da dør barn av hunger, utmattelse, mangler på det elementære for liv. Alt dette vet vi.

Jeg leser videre i «Jesuevangeliet». Der skriver Jose Saramago om traumene som følger etter barnemordet i Betlehem. Hvordan slo de seg ned i landsbyens liv? Men Saramago skriver spesielt om Josefs svik og arr på sjelen. Da den nybakte faren løper gjennom landsbyen for å varsle Maria om soldatene som er på vei for å drepe alle guttebarn under to år, unnlot han å varsle mødrene, han hadde bare øye for sin egen familie! I desperasjonen sviktet han de andre!

Da gode Josef blir bevisst det han har gjort, knekker han fullstendig sammen, som mann, som far, som menneske. Når Maria ber den fattige hyrden, eller om det var engelen Gabriel, det vites ikke, og ikke vet Maria heller, om han kunne tilgi Josef, kunne han ikke det. Josef bar på traumene over sviket til sin død på korset blant andre opprørere mot romerne. Han fikk ikke sove, angra, fortvilte, fikk ikke et godt liv.

Og jeg tenker at Josefer er kriger fulle av, de eller oss som løper forbi og i samme øyeblikk vet at det er helt feil. De finnes midt i ruinene i krigen på Gaza, og vi finnes i dag over hele verden, vi som skulle gjort mer. Og som skal bære det med oss.