Når systemet blir tyngre enn barnet

En mamma som ikke sover om natta.

Et barn som trenger hjelp – hele tiden.

En familie som gjør alt riktig: søker, dokumenterer, forklarer og venter.

Og venter.

Brukerstyrt personlig assistanse (BPA) og avlastning skal gi barn og unge med omfattende behov mulighet til et hverdagsliv som ligner andres – med skole, fritid, venner og forutsigbarhet. Likevel opplever mange familier i Kristiansand at disse tjenestene ikke fungerer som en støtte, men som en kamp.

Dette handler ikke om enkeltsaker, men om et system som har blitt så stramt at det ikke alltid klarer å se mennesket bak søknaden. Når foreldre forteller om lange saksbehandlingstider, avslag og klageprosesser som strekker seg over måneder – noen ganger år – er det ikke bare krevende. Det er belastende. For barn i utvikling er tid ikke nøytral. Hver dag teller.

Både BPA og avlastning er tjenester som skal gi familier nødvendig støtte og rom for hvile og overskudd. Likevel opplever mange at også avlastning er blitt vanskeligere å få innvilget, med strenge vurderinger og reduserte rammer. Når flere sentrale støtteordninger samtidig oppleves som utilgjengelige, øker belastningen for familiene betydelig.

Som fagpersoner har vi lest både lovverk og tilsynsrapporter. Ofte konkluderer de med at det ikke er funnet formelle lovbrudd. Samtidig viser de mange klager, tydelige risikoområder og familier som opplever systemet som tungt og lite tilgjengelig.

Da må vi våge å stille spørsmålet:

Er det godt nok at systemet er formelt korrekt, dersom det samtidig oppleves som uoverkommelig for dem det gjelder?

BPA og avlastning handler ikke først og fremst om timer og vedtak. Det handler om hverdagsliv. Om foreldre som skal få være foreldre – ikke saksbehandlere i eget liv. Om barn som trenger stabilitet, trygghet og voksne rundt seg med overskudd.

Når tjenestene blir så komplekse at bare de mest ressurssterke familiene klarer å stå i prosessene, har vi et problem. Kanskje ikke alltid juridisk, men menneskelig. Kristiansand har dessverre også blitt kjent for hvor utfordrende det er blitt for å få innvilget tjenester som nettopp skal støtte familier med store omsorgsoppgaver.

Dette er ikke en kritikk av enkeltansatte. Mange i kommunen ønsker å gjøre en god jobb. Men når rammer og praksis strammes til, kan avstanden mellom intensjon og virkelighet bli stor – og den avstanden merkes først og fremst hos barna.

Derfor vil vi stille et enkelt, men alvorlig spørsmål til kommunens ledelse og helseetaten:

Hvordan sikrer dere at BPA og avlastning i praksis gir barn og familier et liv som faktisk kan leves – ikke bare vedtak som kan forsvares?

For til slutt handler dette ikke om paragrafer.

Det handler om barn.

Om familier.

Og om hvilket samfunn vi ønsker å være!