Når staten svikter rettssikkerheten

I den ene saken etter den andre ser vi nå en forvaltning som ikke gjør jobben sin når sakene kommer inn, men som i stedet dukker opp lenge etterpå og setter i gang omkamper. Det er ikke bare dårlig forvaltning. Det er et direkte angrep på folks rettsfølelse, på forutsigbarheten og på tilliten til offentlig maktutøvelse.

Statsforvalteren begrunner dette med rettssikkerhet og likebehandling. Men hva slags rettssikkerhet er det når saker sendes inn, blir liggende uten reaksjon, og så plutselig tas opp igjen måneder senere? Hva slags likebehandling er det når innbyggere, tiltakshavere og kommuner må leve i usikkerhet fordi Statsforvalteren selv ikke har hatt kapasitet til å gjøre jobben sin i tide?

Dette er ikke rettssikkerhet. Det er forvaltningskaos.

Når kommunene sender inn saker til Statsforvalteren, må både kommunen og innbyggerne kunne legge til grunn at staten faktisk følger med. Hvis Statsforvalteren mener et vedtak er feil, må de reagere når saken kommer inn – ikke sitte stille, la folk innrette seg, bruke penger, starte arbeid og så komme halsende etterpå med lovlighetskontroll og trusler om oppheving.

Det er nettopp denne typen maktutøvelse som ødelegger folks alminnelige rettsforståelse. Vanlige folk forventer at staten opptrer ryddig, forutsigbart og ansvarlig. Når Statsforvalteren først unnlater å gripe inn, og deretter kommer i ettertid og opptrer som om ansvaret ligger hos alle andre, da skapes det naturlig nok skepsis til dem som forvalter makt i dette landet.

Og skepsisen er forståelig.

For dette handler ikke bare om juss og paragrafer. Det handler om mennesker, familier, investeringer og lokalsamfunn. Det handler om kommuner som må bruke tid og penger på å rydde opp i statlige omkamper. Det handler om privatpersoner som kan sitte igjen med regningen for en usikkerhet de ikke har skapt selv. Og det handler om en statlig etat som i praksis opptrer enerådende, uten en reell og tilgjengelig ankemulighet for dem som rammes.

Det er en farlig utvikling.

Når Statsforvalteren nærmest gir seg selv retten til å komme tilbake og overprøve gamle saker de allerede har hatt på bordet, skapes et system der ingen kan føle seg trygge. Da hjelper det lite å snakke høyt om rettssikkerhet. Rettssikkerhet uten forutsigbarhet er bare et fint ord for vilkårlighet.

Særlig oppsiktsvekkende er det når Statsforvalteren selv peker på manglende kapasitet som forklaring. Manglende kapasitet er ikke et argument for å velte konsekvensene over på kommuner og innbyggere. Tvert imot. Har man ikke kapasitet til å gjøre jobben, må man heller ikke ha makt til å komme i ettertid og rydde opp i egne forsømmelser på andres bekostning.

Hadde Statsforvalteren gått ordentlig gjennom sakene ved mottak, ville dette aldri blitt en sak. Da ville kommunene fått tydelige signaler, innbyggerne fått avklaringer i tide, og man kunne unngått både økonomiske tap, frustrasjon og ny mistillit til systemet.

I stedet sitter vi igjen med inntrykket av en forvaltning som ikke tar ansvar for egne feil, men som forventer at kommunene og folk flest skal betale prisen.

Det er ikke godt nok.

Fremskrittspartiet har lenge vært tydelige på at Statsforvalteren i sin nåværende form må avvikles. Denne saken viser hvorfor. Når en statlig overbygning blir mer opptatt av å markere makt enn å levere god, forutsigbar og ansvarlig forvaltning, da er det systemet det er noe galt med.

Kommunene må få større handlingsrom, større respekt for lokalt skjønn og mindre statlig overstyring fra et embetsverk som ikke engang klarer å følge opp sine egne frister og sitt eget ansvar.

Statsforvalteren skal ikke være en omkampmaskin for gamle saker de selv lot passere. De skal enten gjøre jobben når saken ligger på bordet – eller la være å komme løpende etterpå.

Folk fortjener bedre enn dette. Kommunene fortjener bedre enn dette. Og rettsstaten fortjener bedre enn dette.

Statsforvalteren i sin nåværende form bør avvikles.