Når skjer den første alvorlige ulykken?

Er elsparkesykler virkelig løsningen på byens trafikkproblem, spør Geir Owe Fredheim Foto: Marte Gundersen, Aftenposten

Når skjer den første alvorlige ulykken?

Bybildet preges ikke lenger av lekende barn, men av lynraske elsparkesykler – med to, noen ganger tre, ungdommer på én og samme doning.

De raser forbi uten hjelm og ansvar og parkerer dem gjerne midt i sykkelfeltet eller i mitt borettslag. De 8000 nye sparkesyklene som nå er satt ut i Oslos mange bydeler, skaper sinne, frustrasjon og farlige trafikksituasjoner.

Tiltaket skulle redusere biltrafikken. Men er dette virkelig løsningen på byens trafikkproblemer?

Siden elsparkesyklene gjorde sitt inntog, har jeg vært både skeptisk og kritisk. Jeg har sett hvordan Oslo kommune har latt reglene skli og latt kaoset vokse. Jeg tviler sterkt på at ulykkesstatistikken vil synke – tvert imot: Trenger vi virkelig flere barn og unge på legevakten?

Jeg tviler på hele premisset. Mindre biltrafikk? Neppe. Tryggere bymiljø? Langt ifra.

Det er på høy tid at Oslo kommune tar ansvar. Nok er nok. Gå gjerne tilbake til ordningen som faktisk fungerte – med færre elsparkesykler!

I 2021 ble kaoset dempet da taket ble satt til 8000 sparkesykler. Men det tok ikke mange år før tallet igjen ble doblet – med støtte fra Høyre, Venstre, Fremskrittspartiet og uavhengige Lars Petter Solås ble 8000 nye satt ut denne våren. Nå merkes konsekvensene overalt: sparkesykler utenfor rekkehusene våre, slengt ved lekeplasser, og som hinder på togperronger, for å nevne noe.

Jeg sykler daglig fra Høybråten til Ullevaal. Hver morgen passerer jeg feilparkerte sparkesykler i sykkelfeltet – og hver dag jeg kommer helskinnet til arbeidsplassen min tenker jeg: Når skjer den første alvorlige ulykken?

Ja, sparkesykler kan være miljøvennlige. Ja, de kan være praktiske. Men nei – de reduserer ikke biltrafikken, i hvert fall. For akkurat nå ser jeg ikke barn og ungdommer for bare elsparkesykler. Er dette for øvrig god folkehelse?
Elsparkesyklene skaper rot, risiko og uro og mindre aktive barn og ungdommer, tror jeg.

Tiden er moden for å si: Nei takk!