Når selvbildet trenger en pris

At Donald Trump skulle motta en fredspris designet av FIFA, et forbund som selv har hatt nok av konflikter, kan nesten virke som en perfekt metafor for vår tid: alt kan bli en seremoni, alt kan pakkes inn som en seier, og enhver leder kan krones som fredsskaper, bare rammen er spektakulær nok.

For Trump er denne prisen mer enn en kuriositet. Den treffer noe dypt i hans egen selvforståelse. For han har lenge gjentatt, nærmest som et refreng, at han er en mann som fortjener Nobels fredspris. Ikke fordi verden nødvendigvis er tryggere, roligere eller mer samlet under hans ledelse, men fordi han selv føler at han har gjort nok til å bli sett som en historisk skikkelse.

Åpen

Og det er kanskje nettopp der vi finner kjernen: behovet for å bli sett. Behovet for anerkjennelse.

Noen mennesker blir aldri mette på bekreftelse. Det er som om applausen forsvinner gjennom sprekkene før den rekker å lande. De samler på priser, titler og æresbevisninger som andre samler på frimerker.

Trump fremstiller seg som en som står over kritikk, som ikke lar seg røre av hva andre mener. Men det er ofte de som roper høyest at de ikke bryr seg, som bryr seg mest.

Åpen

Han vil ikke bare bli husket som president. Han vil bli husket som den store presidenten. Den som reddet, styrket, dempet, skapte fred – alt etter hvilken dag og hvilket publikum han står overfor.

Når prisen blir viktigere enn freden

Det skjer noe når prisen blir et mål i seg selv. Da forsvinner innholdet. Det handler ikke lenger om hva man faktisk har gjort, men hva man kan få æren for å ha gjort.

Trumps forhold til fredspriser virker mer som et speil enn som en medalje. Han ser prisen som en bekreftelse på sitt eget narrativ, at han er misforstått, genial, historisk, større enn kritikken.

Åpen

FIFA-prisen, som i seg selv er et absurd politisk kunststykke, blir da en slags symbolsk erstatning for Nobelprisen. Noe han kan holde opp foran verden og si: Se! Jeg hadde rett. De ser det. Dere andre burde også gjøre det.

Det sårbare bak det stormende

Jeg har levd lenge nok til å se at mennesker som trenger konstant beundring, ikke er drevet av styrke, men av sårbarhet. Bak fasaden ligger det gjerne en frykt: Frykten for ikke å være nok. Frykten for at verden ser gjennom en. Frykten for stillheten når applausen dør.

Trump er ikke alene om dette – han er bare mer synlig. Han lever i en tid der selvforherligelse ikke lenger skjules, men kringkastes. Der ledere måles i antall overskrifter, ikke i ettertanke.

Og i dette klimaet blir til og med en FIFA-pris pakket inn som verdens bekreftelse på en manns storhet.

En fredspris for vårt egoistiske århundre

Kanskje er prisen til Trump ikke et avvik, men et symptom. Den forteller oss at vi lever i en tid der vi heller deler ut medaljer til dem som krever dem, enn til dem som fortjener dem. En tid der ledere bygger sitt ettermæle på grandiose selvbilder, ikke på handlinger som faktisk bringer mennesker nærmere fred.