Når omsorg blir til vold

En NTNU-doktorgrad med over 500 pårørende (Steinsheim, 2025) viser at to av tre rapporterer minst én voldsepisode mot hjemmeboende eldre med demens det siste året; psykisk vold er mest utbredt. I sykehjem opplyser ansatte i en nasjonal studie at de observerer vold og overgrep fra pårørende – særlig psykiske krenkelser – mot beboere (45,6 prosent har sett slike hendelser siste år). Disse funnene peker i samme retning: omfanget er større enn vi liker å tro, og den psykiske volden topper. Helsedirektoratet er tydelig: Vold mot eldre er underrapportert, og helse- og omsorgstjenesten bør kartlegge vold ved uklare skader, psykiske plager og utrygge situasjoner.

I desperasjon og sorg kan kjærlighet ta en form som sårer. Det kan begynne med tvang i dusjen: «Dette er for ditt eget beste,» sier ektefellen og holder fast. Intensjonen er omsorg, men opplevelsen er tvang. Psykisk vold kan snike seg inn i hverdagen når frustrasjonen tar overhånd: «Hvis du ikke spiser nå, blir jeg sint!» Ordene er ment som motivasjon, men oppleves som trusler. Økonomisk kontroll kan også forkles som trygghet: «Jeg tar kortet ditt for din egen sikkerhet.» Den hjelpetrengende mister reell tilgang til egne midler. Seksuell nærhet kan bli overgrep når samtykkekompetansen forsvinner: «Vi har alltid hatt det slik.» Det som var kjærlighet, blir krenkelse. Og når beskyttelse glir over i isolasjon – «Du orker ikke besøk» – blir omsorgen en kilde til ensomhet og kontroll.

Vi tenker ofte på vold som slag og blåmerker. Men vold har mange ansikter. Den kan være psykisk, økonomisk, seksuell eller latent – og den kan utøves med gode intensjoner. Når omsorg blir til tvang, når ord blir til krenkelser, når kontroll blir til overgrep, er det fortsatt vold. Likevel tier vi. Fordi det er vondt å tenke på at de nærmeste kan skade – eller bli skadet – bak en fasade av omsorg. Kjærlighet og omsorg som gir seg utslag i tvang, kjefting og kontroll, er vold. I nære relasjoner kan vold være psykisk, fysisk, seksuell – og forkledd som kjærlighet.

Vold skyldes oftere avmakt enn ond vilje. Når et gjensidig kjærlighetsforhold blir avløst av krevende omsorgsoppgaver, tilsyn og sosial isolasjon, kan tålmodigheten briste, også for de som vil det beste. Det handler om mennesker i krise, men ikke bare dét. Det handler om sosiale tjenester med berøringsangst og mangel på kompetanse. Berøringsangst er en motvilje eller frykt for å ta opp vanskelige eller sensitive temaer. Vi unngår å stille spørsmålene som kan avdekke vold, selv når magefølelsen sier at noe er galt. Konsekvensen er at volden forblir usynlig – og normalisert.

Ansvaret for å beskytte sårbare voksne mot vold i omsorgsrelasjoner kan ikke legges på de pårørende alene. De eldres sikkerhet er et ansvar samfunnet må ta. I praksis betyr dette at kommunene må orke å se det som skjer, og ha tiltak å sette inn.

Slike tiltak finnes. TryggEst er en kommunal modell for å forebygge, avdekke og håndtere vold og overgrep mot sårbare voksne. Dette må innføres i alle kommuner og forankres i ledelsen – med et lavterskel-nummer som alle kjenner og som er lett å ringe når du er bekymret for en sårbar eldre nabo, slektning eller venn. TryggEst er en lett tilgjengelig inngang til et ansvarlig fagmiljø som tar imot bekymringsmeldinger og følger dem opp.

Forskningen viser at det skjer oftere enn vi vil tro, særlig psykisk vold. Når tjenestene mangler kunnskap, og berøringsangst hindrer oss i å spørre, svikter vi de sårbare. Kjærlighet skal aldri skade. Derfor må kommunene handle nå.