Når konsekvensene ties i hjel og løsningene bremses!

Det er et politisk valg fattet på et mangelfullt beslutningsgrunnlag, der helt sentrale konsekvenser aldri er utredet – og der kommunens administrasjon samtidig fremstår som lite villig til å legge til rette for de løsningene som faktisk finnes.

I saksframlegget som lå til grunn for kommunestyrets behandling 19. juni 2025, mangler det en reell og helhetlig konsekvensutredning. Det burde vært et absolutt minimum: Hva skjer med bygda dersom barnehagen forsvinner – for bosetting, nærmiljø, skole og framtidig utvikling?

Disse sammenhengene er ikke kompliserte. Når barnehagetilbudet fjernes i Vigmostad, flyttes barna til Vigeland eller Konsmo. Der etableres hverdagsliv, vennskap og tilknytning. Neste steg følger av seg selv: barna følger sine sosiale nettverk videre i skoleløpet. Resultatet er at elevgrunnlaget i Vigmostad tappes – ikke som følge av naturgitte forhold, men som en direkte konsekvens av politiske valg.

Effekten kommer ikke nødvendigvis samme år som vedtaket fattes. Den kommer med forsinkelse. Rundt 2027-2028 vil dette slå tydelig ut. Da står også den private barneskolen i fare. Å fjerne først barnehage og deretter skole er ikke nøytral rasjonalisering.

Det er systematisk avvikling av bygda som levested.

Like alvorlig er måten alternative løsninger møtes på. Foreldre og bygdefolk har organisert seg, utredet modeller for privat og ideell drift, søkt faglig forankring og bedt om dialog.

I en slik situasjon burde kommunens administrasjon innta rollen som tilrettelegger. I stedet fremstår den som tilbakeholden – til dels direkte bremsende – i møte med privatisering eller alternative driftsformer.

Det sender et tydelig signal: Det er enklere å legge ned enn å legge til rette.

Argumentet om færre barn brukes som hovedbegrunnelse. Men demografi lar seg ikke fastfryse i statistikk. Folk flytter – både fra og til. Nye familier etablerer seg. Nettopp derfor er stabile og forutsigbare tilbud som barnehage og skole avgjørende dersom kommunen faktisk ønsker bosetting i distriktene. Uten barnehage kommer barna ikke. Uten barn forsvinner skolen. Uten skole forsvinner bygda.

Når disse mekanismene ikke engang er omtalt i saksframlegget, fattes vedtak på ufullstendig informasjon. Det politiske ansvaret kan ikke fraskrives, men administrasjonens plikt til å legge fram et forsvarlig og helhetlig beslutningsgrunnlag er åpenbart ikke ivaretatt.

De politiske signalene som sendes gjennom denne saken rekker langt ut over Vigmostad. Bjelland, Laudal og andre bygdesamfunn sitter igjen med samme spørsmål: Hvem tør å investere i boliger, næring og familieliv når kommunen ikke engang vurderer konsekvensene av å trekke tilbake grunnleggende tjenester – eller aktivt støtter forsøk på å finne løsninger?

Dette er ikke langsiktig samfunnsplanlegging. Det er kontrollert nedbygging, gjort til administrativ rutine.

Skal kommunen ta distriktspolitikk på alvor, må konsekvensutredninger være en forutsetning for slike vedtak, og administrasjonen må begynne å legge til rette for løsninger – ikke stå i veien for dem.

Uten det forsvinner ikke bare barnehager. Da forsvinner tilliten.