Når konflikten tar slutt, står Iran overfor tre scenarioer – hver med enorme implikasjoner for folket

Ali Khameneis sønn, Mojtaba (bildet), ble utpekt som ny leder etter at faren ble drept. Regimets overlevelseslogikk er nå utelukkende forankret i blodslinje snarere enn ideologi, skriver kronikkforfatteren. Foto: Majid-Asgaripour, Reuters/NTB

Når konflikten tar slutt, står Iran overfor tre scenarioer – hver med enorme implikasjoner for folket.

Den 14 dager lange våpenhvilen som trådte i kraft forrige uke, gir sivile et livsviktig pusterom fra kamphandlingene. Likevel markerer den inngangen til en etterkrigsperiode preget av dyp usikkerhet. Stabiliteten vil i stor grad avhenge av hvordan Mojtaba Khamenei forstår sitt mandat, og av virkeligheten han forsøker å påtvinge Iran. Med andre ord: Hvilket Iran er det Mojtaba Khamenei sikter mot å styre?

Kynisk utvikling

Slutten på ayatolla Ali Khameneis mer enn 30 år lange styre er blitt et uforutsigbart, uoversiktlig vendepunkt for Irans teokratiske autoritære ledere: Khameneis bortgang etter amerikansk-israelske angrep eksponerte enda et lag av Den islamske republikkens «republikanske» fasade. Under et beleilig dekke av en pågående «unntakstilstand» og krig signaliserte revolusjonsgardens raske kroning av Khameneis sønn, Mojtaba Khamenei, en kynisk utvikling i regimets overlevelseslogikk.

Ved å løfte frem Mojtaba, en geistlig på mellomnivå, foran mer høytstående geistlige avslørte revolusjonsgarden et dypt teologisk etterslep i sitt eget hierarki. Dette grepet bryter med den islamske revolusjonens og Ali Khameneis visjon. Den er bygget på en uttalt ideologisk forakt for dekadensen ved arvet makt. Regimet valgte dynastisk kontinuitet fremfor republikkens grunnleggende rammeverk og viste at dets overlevelseslogikk nå utelukkende er forankret i blodslinje snarere enn ideologi.

Dermed oppstår en slående historisk ironi: Den revolusjonære bevegelsen som definerte seg i kontrast til Pahlavi-monarkiet, som styrte Iran frem til revolusjonen i 1979, har vist at regimets opprinnelige antimonarkiske prinsipper nå er underordnet hensynet til institusjonell overlevelse.

Den nye æraen skaper samtidig et farligere landskap for det iranske folket. Her behandles deres grunnleggende menneskerettigheter som variabler i makthavernes strategi, lemfeldig blandet inn i regimets akutte legitimitetskrise.

Strategisk kalkyle: Et spillteoretisk perspektiv

For å analysere de mulige utfallene i Iran kan det være interessant å se til spillteori, nemlig studiet av hvordan én aktørs valg er uløselig knyttet til de forventede reaksjonene fra andre. I forsøket på å avskrekke intern opposisjon og eksternt press handler regimet ikke lenger utelukkende ut fra ideologi. Fremover blir hver beslutning for Mojtaba et taktisk trekk med mål om å forhindre systemkollaps. I verste fall blir det iranske folkets grunnleggende menneskerettigheter redusert til hypoteser, mens ytringsfrihet og retten til å protestere fortsatt blir behandlet som en trussel mot systemet.

Når konflikten tar slutt, er det særlig tre hovedscenarioer som tegner seg for det iranske regimet – hver med enorme implikasjoner for det iranske folk.

Scenario 1: Institusjonell overlevelse for enhver pris

Til tross for de eksistensielle truslene både utenfra og fra innsiden er det sannsynlig at det iranske regimet vil fremstå som en mer hardbarket, robust og militarisert aktør etter krigen. I dette scenarioet vil Revolusjonsgarden (IRGC) i praksis overta styringen, optimalisert for intern kontroll, med Mojtaba som en geistlig frontfigur. Opposisjon behandles som en strategisk økonomisk byrde og undertrykkes med byråkratisk presisjon for å sikre gjenoppbygging knyttet til oljeavtaler med utenlandske partnere.

I en slik fremtid bringer et ukontrollert militærindustrielt kompleks taushet over enhver motstand mot gardens monopol over gjenoppbyggingsøkonomien: Ved å prioritere institusjonell overlevelse fremfor grunnleggende sivile rettigheter sørger regimet bevisst for at ytringsfriheten forblir et vedvarende offer for forsøk på å stabilisere makten og sikre den styrende elitens økonomiske interesser.

Scenario 2: Relativ oppmykning i bytte mot passivitet

I et annet, mindre sannsynlig scenario velger Mojtaba en strategi med relativ avspenning. Dette kan se ut som en form for hybrid autoritarisme, der ideologisk renhet byttes mot forlenget levetid for regimet. For eksempel kan han justere internettfiltrene og gi ungdom en viss grad av digital frihet i bytte mot politisk passivitet. Eller han kan styrke innflytelsen til reformvennlige deler av presteskapet. Et slikt eksempel kan være ayatolla Hassan Khomeini, som tidligere har vist sympati for reformbevegelsen.

I dette scenarioet bruker regimet selektiv ytringsfrihet til sin fordel: Det tolererer livsstilsbasert opposisjon, som mote, musikk og sosiale medier, eller andre moderate reformer som fungerer som en trykkventil, samtidig som enhver organisert politisk opposisjon slås hardt ned på.

Scenario 3: Fragmentering og «syrianization»

Til slutt: Dersom den sentraliserte makten som ligger hos Khamenei, kollapser som følge av krigsslitasje. Dette er et scenario med lav sannsynlighet, men store konsekvenser. Iran vil da stå overfor en «failed state»-utvikling, altså en form for «syrianization».

En slik fragmentering vil trolig følge geografiske og etniske skillelinjer der ikke-persiske befolkningsgrupper – inkludert aserbajdsjanere (16 prosent), kurdere (10 prosent) og balutsjer (2 prosent) – i perifere regioner blir til sterkt lokaliserte konfliktsoner.

For mens et samlet autokrati gir ett tydelig fokuspunkt for organisert motstand, vil en fragmentert stat oppløse det sivile rommet og gi plass til rivaliserende maktsentre. Ytringsfriheten forsvinner – umuliggjort av skiftende frontlinjer og uforutsigbare grenser. I en slik virkelighet kan et innlegg på sosiale medier bli ignorert ett sted, men føre til henrettelse et annet – noe som gjør enhver form for opposisjon til et livsfarlig spill.

Fremtiden avgjøres først og fremst av motspilleren

For Mojtaba er veien videre et høyrisikospill. Enten han forsøker å fremskynde sine religiøse kvalifikasjoner for å konsolidere makten, styrke alliansen med IRGC eller gå over til en mer hybrid autoritær modell, vil hans grep om makten være skjør i den umiddelbare etterkrigsperioden.

Den islamske republikkens overlevelse avhenger av én variabel regimet aldri fullt ut kan kontrollere: det iranske folkets urokkelige vilje. Fra masseprotestene under Den grønne bevegelsen i 2009 til de kraftfulle ropene om «Kvinne, liv, frihet» har iranere gang på gang møtt kuler og galger med bemerkelsesverdig mot og motstandskraft.

Samtidig forutsetter motstanden et rom der politisk handling er mulig. I en situasjon der kampen for overlevelse truer med å kvele reformvennlige, prodemokratiske stemmer, må det internasjonale samfunnets støtte til det iranske sivilsamfunnet fungere som en nødvendig beskyttelse, uavhengig av skiftende geopolitiske forhold eller etterkrigsrealiteter. For det iranske folket er de demokratiske ambisjonene fortsatt den sterkeste trusselen mot landets fornyede autoritære regime.

Til syvende og sist er våpenhviler bare pauser i krigstid og brukes ikke alltid til å bygge fred. Tvert imot har de ofte vært brukt for å demonstrere styrke. Likevel vil ikke Irans fremtid avgjøres av strategiske pusterom, diplomatiske formler eller kjølige sannsynlighetsberegninger.

For mens spillteori er det sannsynliges kunst, er Iran fortsatt i et landskap der ingenting er så sannsynlig som det uforutsigbare. Dét vet også det iranske folk. Og der ligger også håpet.

Kronikkforfatteren ønsker av sikkerhetshensyn ikke å ha fullt navn og bilde i avisen.