Når fellesskapet blir skadereduksjon

DEBATT: På 17. mai hadde Huset Stavanger åpent. 51 mennesker kom innom. Mens resten av byen feiret, trengte de et sted å være.

Huset i Stavanger drives blant annet av Silje Gundersen og Hilde Askildesen (t.h.) Foto: Fredrik Refvem

Misforstå meg rett, det var feiring på Huset også, med pølser, kaker og topp stemning. Men tallet forteller oss noe viktig: Behovet for trygge møteplasser forsvinner ikke fordi det er helligdag. Tvert imot.

Menneskene vi møter er like forskjellige som mennesker generelt. Det er fordi de er nettopp det – mennesker. Det er likevel noen fellesnevnere som går igjen for mange av våre gjester. Mange er preget av kaotiske livssituasjoner med mangel på trygg bolig og stabil økonomi. De aller fleste er utenfor arbeidslivet, og mange føler seg ensomme og på utsiden av samfunnet.

Utfordringer knyttet til rusmiddelbruk går ofte hånd i hånd med utfordringer knyttet til psykisk og somatisk helse. Utenforskap og ensomhet er ord som går igjen. Tall fra KVARUS viser at en stor andel av personer som kommer inn i tverrfaglig spesialisert rusbehandling har opplevd belastende livshendelser og traumer i oppveksten.

Mer enn et rusproblem

Med egen erfaring fra rusmiddelavhengighet vet jeg hvor lett det er å redusere mennesker til problemene deres. Men når vi møter mennesker på Huset, møter vi ikke diagnoser eller rusmiddelbruk. Vi møter mennesker med respekt, verdighet og håp.

Gjennom årene har jeg hørt mange mennesker si at rusmidlene reddet livet deres. Ikke fordi rusmidlene løste problemene deres, men fordi de gjorde livet mulig å holde ut da andre løsninger manglet. For mange er dette en ubehagelig sannhet å snakke om. Rusmidler kan gi lindring, trøst eller en pause fra smerte. Samtidig vet vi at de ofte fører til nye problemer og kan låse mennesker fast i avhengighet. Skal vi forstå mennesker som strever med rus, må vi være villige til å snakke sant om begge sider samtidig.

Når vi forstår hvorfor mennesker kan bruke alkohol for å håndtere stress, sorg eller sosial usikkerhet, burde det ikke være så vanskelig å forstå at mennesker som bruker illegale rusmidler ofte forsøker å håndtere noe av det samme. Det betyr ikke at rusmidlene er like, men at menneskelige behov er universelle.

Slike møteplasser mangelvare

Mennesker som strever med rus og psykisk uhelse er blant gruppene som opplever mest stigmatisering i samfunnet vårt. I rapporten Du har ikke noe her å gjøre (2024) dokumenterer Norges institusjon for menneskerettigheter hvordan mange opplever diskriminering og utestengelse i møte med både samfunnet og hjelpeapparatet. Riksrevisjonen rettet i 2025 sterk kritikk mot tjenestene til personer med samtidig ruslidelse og psykisk lidelse. Samtidig vet vi at mennesker i denne gruppen har betydelig kortere forventet levealder enn resten av befolkningen. 

Likevel er møteplasser som fremmer tilhørighet, fellesskap og deltakelse fortsatt mangelvare.

Huset Stavanger er ett av fire brukerstyrte hus i Norge, etablert for å skape fellesskap, tilhørighet og muligheter for mennesker som ofte faller mellom etablerte tjenester.

Her kan du komme og spise et varmt måltid i fellesskap med andre. Du kan få deg en varm dusj og rene klær. Du kan slå av en prat og få veiledning til å navigere i systemet.

Men du kan også bidra.

På Huset blir mennesker ikke definert av problemene sine, men av ressursene sine. Her er man ikke passive mottakere, men aktive deltakere i et fellesskap. Noen lager mat, noen rydder, noen ønsker nye gjester velkommen, og noen deler erfaringer som gir håp til andre. Muligheten for å bidra er ikke et tillegg til tilbudet – den er en viktig del av det. For mennesker trenger ikke bare hjelp. Vi trenger også å kjenne at vi betyr noe for andre.

Det viktigste vi tilbyr er ikke mat og kaffe. Det viktigste vi tilbyr er tilhørighet og sosial inkludering. Fellesskap er ikke bare hyggelig – for mange er det helt avgjørende for helse, livskvalitet og muligheten til å skape endring i eget liv.

Også dette er skadereduksjon.

Hvilken by ønsker vi å være?

På 17. mai kom 51 mennesker innom Huset Stavanger. Det forteller oss noe viktig. Behovet finnes allerede.

Spørsmålet er ikke om disse menneskene skal være en del av fellesskapet. Spørsmålet er om vi som samfunn er villige til å bygge møteplassene som gjør fellesskapet mulig.

I Stavanger har vi allerede begynt. Gjennom etableringen av Huset Stavanger har kommunen vist at det er mulig å tenke nytt om hvordan vi møter mennesker som opplever utenforskap. Erfaringene så langt viser at behovet er stort.

Kanskje er utfordringen framover ikke om slike møteplasser har en plass i byen, men hvordan vi kan utvikle flere arenaer som gir mennesker mulighet til å høre til, bidra og bli sett.