Når får NS-barna sin beklagelse?

Oslo, 1940. Et banner med ordlyden «Jo sterkere NS er, jo sterkere er Norge». Rådhuset i bakgrunnen. Barn og barnebarn av medlemmer av Nasjonal Samling (NS) har opplevd utfrysing, mobbing og utenforskap, skriver innleggsforfatterne. Foto: Ingvald Møllerstad, Aftenposten

Krigsbarna fikk det i 2000. Tyskerjentene i 2018. Men barn og barnebarn av medlemmer av partiet Nasjonal Samling har aldri fått det. Hvorfor?

8. mai feiret Norge igjen frigjøringsjubileum. De som sto stødig i kampen mot den tyske okkupasjonsmakten, fikk igjen heder og oppmerksomhet. Med rette.

Men et fredsjubileum er også en gyllen anledning til endelig å fremme et alvorlig forsinket forsoningsarbeid. For fortsatt sitter et betydelig antall mennesker igjen med en ordløs skam, taust nedarvet fra sine foreldre eller besteforeldre: de som er barn og barnebarn av medlemmer av partiet Nasjonal Samling (NS).

Disse barna er født både før, under og etter krigen. Felles for NS-barna er at de på ulike måter ble påført en urimelig straff og sosial stigmatisering som storsamfunnet ikke klarte eller ville beskytte dem mot.

I mange tilfeller har storsamfunnet selv påført dem dette stigmaet.

Mer forskning og kunnskap

Krigsbarna, de som ble født med norsk mor og tysk far, fikk sin offentlige unnskyldning i 2000. Tyskerjentene fikk sin i 2018. Det er vanskelig å forstå at ikke også NS-barna skal få en lignende beklagelse.

Barn er aldri skyld i sine foreldres holdninger eller handlinger. Saken er reist en rekke ganger, også fra stortingsrepresentanter, men er blitt møtt med et ønske om mer forskning og kunnskap på området.

Kunnskapsdepartementet ved regjeringen Solberg bestilte derfor i 2021 en utredning om «Myndighetene og NS-barnene i Norge etter 1945». Oppdraget ble gitt til historikeren Lars-Erik Vaale, med professor i statsvitenskap Baard H. Borge som faglig konsulent. Rapporten ble levert i februar 2023 til Arbeids- og inkluderingsdepartementet, som da hadde overtatt dette ansvaret.

Forskningsrapporten tar særlig for seg myndighetenes handlinger overfor NS-barn. Konklusjonene som avslutter utredningen, er klare. Vaale dokumenterer grundig at barn og ungdom med foreldre i NS ble diskriminert, både i rettsvesenet, i sosialvesenet og ikke minst i skolevesenet, ofte med tvilsom hjemmel. Dette fikk karakter av å være en tilleggsstraff.

I tillegg til offentlige institusjoners direkte medvirkning til disse barnas opplevelse av utenforskap kommer all den uformelle trakasseringen og utestengelsen som foregikk. Rapporten stiller også spørsmål ved hvordan offentlige institusjoner formidlet en uforsonlig og overforenklet, patriotisk grunnfortelling i hele etterkrigstiden.

Isfrontparolen ble aldri offentlig avlyst. Dette bidro avgjørende til utfrysing, mobbing og utenforskap, noe som har vært og fortsatt er en tilleggsbelastning for NS-barn.

Ikke en ensartet gruppe

Mange har fortalt at skolen var verst, og at voksne lot mobbingen skje, i skolegård og klasserom. Etter at boken «Ulykkelig fred – i frigjøringens skygger» (Sjur Isaksen) ble utgitt i 2020, tok en rekke NS-barn som har kjent dette på kroppen, kontakt med forfatteren.

NS-barna er ikke en ensartet gruppe. Motstandsfolk som hadde hatt kortvarige, taktiske NS-medlemskap, ble også straffeforfulgt. Dette fikk store konsekvenser for deres barn. Noen NS-barn har tatt sterkt avstand fra sine foreldre, mens andre har forsvart og delt foreldrenes sympatier helt til denne dag.

Den siste gruppen er ganske marginal, men aktiv. Hvis myndighetene holder tilbake en unnskyldning overfor NS-barna i frykt for at dette skal bli oppfattet som et håndslag til nettopp denne gruppen, bør det minnes om at det store flertall av NS-barn er tause. Ikke bare er de selv tause, men de er i tillegg oppvokst i en stor taushet. Dette ble ikke snakket om.

Dette er beskrevet i boken «La oss snakke om noe annet» (Per Vaglum) fra 2019. Mange barn fant sent ut av sine foreldres bakgrunn.

Skam og traumer

NS-barn er overrepresentert på statistikker som gjelder selvmord og psykiske lidelser. Taus skam og traumer nedarves til nye generasjoner. Det fortjener ikke barna, av hvem svært mange nå er døde. Det fortjener heller ikke barnebarna.

Men hvor lenge skal de vente på at det offentlige Norge tydelig skal ta sin del av ansvaret for denne påførte skammen?

Ved 50-årsjubileet for frigjøringen i 1995 sa daværende stortingspresident Kirsti Kolle-Grøndahl (Ap) at «i dag ser vi klarere at det var lidelser på begge sider av fronten. Det er også en av grunnene til at ikke alle nordmenn tar fullt glede i vår glede».

Kolle-Grøndahls sympatierklæring var ingen offentlig beklagelse. Men den ga noen NS-barn en følelse av for aller første gang å bli anerkjent som likeverdige norske borgere.

Om ikke nå, når?

Nå er det gått nye tiår, og et nytt frigjøringsjubileum er feiret. Tiden er kommet for en tydeligere uttalelse. Vaales rapport, som altså ble bestilt av regjeringen, munner ut i en klar anbefaling:

«Å bli sett og hørt av andre er en vesentlig forutsetning for et menneskes individuelle og kollektive identitet. I Norge etablerte 2. verdenskrig og rettsoppgjøret et tydelig skille mellom dem som fikk tildelt helteglorien og dem som ble påsatt svikermerket.

Det har også lenge påvirket hvem som defineres innenfor eller utenfor det nasjonale fellesskapet. NS-barn har ikke vært innlemmet i dette hittil. Det bør myndigheten nå beklage.»

Hvorfor har regjeringen ennå ikke villet gi denne offentlige beklagelsen?