Når ble barna våre et samfunnsproblem?

Ikke fordi tallet overrasker meg, men fordi det presenteres som noe Norge bør være bekymret for.

Jeg er mor til seks barn, alle født her. De har sterk tilknytning til Norge, går på norske skoler, snakker dialekten sin og har venner på tvers av alt. Samtidig føler de også en naturlig tilknytning til morsmålslandet. Det er en del av identiteten deres, ikke en trussel. Det er en rikdom, ikke et problem. Å vokse opp med to kulturer gjør dem ikke mindre norske, det gjør dem mer hele.

Åpen

Det virker som om mange glemmer at integrering også handler om å bidra og det gjør jeg. Jeg har tatt mine utdannelser her i Norge, jeg jobber fulltid, og jeg deltar aktivt i lokalmiljøet. Jeg sitter i FAU, gjør frivillig arbeid, samarbeider med skoler og andre foreldre, og jeg lærer barna mine å ta ansvar, vise respekt og være en positiv del av fellesskapet. Jeg er dypt forankret i Norge, og samtidig bærer jeg med meg verdier, tradisjoner og erfaringer som gir barna mine styrke og bredde. De vokser opp med både norsk trygghet og mine røtter, og dette gir dem et rikere språk, større forståelse for andre mennesker og en evne til å navigere i en mangfoldig verden.

Så hvorfor sitter jeg her og leser innlegg som indirekte får meg til å lure på om barn som mine er «for mange» eller «feil type» barn?

Hva er det egentlig som sies mellom linjene?

At barna våre er en utfordring? At de ikke passer inn? At vår tilstedeværelse må «håndteres»?

Det er ikke bare feil, det er dypt sårende.

Hvorfor spør ingen hva innvandrerkvinner faktisk bidrar med? Hvor mye vi jobber, studerer, deltar i lokalsamfunnet, sitter i FAU, gjør frivillig arbeid og oppdrar barn som skal være en del av fremtidens Norge? Hvorfor er det ingen interesse for hva våre erfaringer, språk og verdier gir barna våre og samfunnet de vokser opp i?

Alt dette forsvinner når vi reduseres til tall i en bekymringsdebatt.

Barn som blir født i Norge, uansett bakgrunn, er en del av Norges fremtid. Punktum. Å få barn burde være noe vi verdsetter, ikke noe vi sorterer etter opphav.

Og ja, mine barn bærer to kulturer. De føler seg hjemme både her og i mitt opprinnelsesland. Det gjør dem ikke splittet. Det gjør dem forankret. Det gir dem flere perspektiver å bidra med. Det er nettopp slik verden ser ut i 2025.

Så jeg spør igjen, litt mer direkte: Når ble barna våre et samfunnsproblem?

Og hvorfor er det så lett å stille dette spørsmålet når det gjelder innvandrermødre, men aldri når det gjelder andre?