Publisert: Publisert:
Nå nettopp
Debatt
Dette er et debattinnlegg. Innlegget er skrevet av en ekstern bidragsyter, og kvalitetskontrollert av Aftenbladets debattavdeling. Meninger og analyser er skribentens egne.
DEBATT: Det iranske folket har igjen gått ut i gatene mot et regime som i 47 år har styrt med frykt, vold og undertrykkelse. Vestlige medier beskriver dette som et historisk opprør. Men bak overskriftene skjuler det seg en annen og langt mørkere virkelighet, særlig for kurderne.
Kurderens i Iran har i flere tiår vært blant de som har betalt den høyeste prisen for motstand. De har stått i front for frihet og rettigheter, og har derfor blitt behandlet som fiender av staten. Tusenvis av kurdiske politikere, aktivister, studenter og vanlige borgere er blitt henrettet, fengslet, torturert eller sporløst forsvunnet. Mange byer i Kurdistan har blitt kollektivt straffet for å kreve verdighet.
Nå ser vi de sammen faresignalene igjen. Internett er stengt. Militære styrker er sendt inn i kurdiske områder. Sivilbefolkningen utsettes for brutal vold, og familier mister kontakt med hverandre. Når kommunikasjonen kuttes, skjer overgrep i stillhet.
Samtidig fremstilles Iran i verden som et samlet folk i protest, mens kurdere igjen blitt gjort til syndebukker. De stemples som «farlige», bare fordi de nekter å tie. Å kreve språk, rettigheter og frihet er ikke ekstremisme.
Det er en menneskerett.
Verdenssamfunnet har sviktet før. Stillhet og tomme ord har fulgt hver massakre. Hvis verden ikke våkner nå, kan vi igjen stå overfor et nytt blodbad i Kurdistan, mens vi later som vi ikke visste.
Selv etter mange år i eksil drømmer jeg om den dagen jeg kan gå på samme gate som dem jeg elsker, høre stemmen deres uten avbrutte linjer og se dem uten at krig og politikk står mellom oss. I et land der ingen må flykte for å overleve.
Publisert:
Publisert: 13. januar 2026 11:50

3 hours ago
1










English (US)