«Nå kan du vel ikkje bli større?»

4 weeks ago 33



 LISE MARIT SYFTESTADAv: LISE MARIT SYFTESTAD

Etter å ha gjennomgått ein spontanabort, ein graviditet, fødsel og barselstid er eg enormt stolt av å være kvinne.

Eg kan ikkje komme i tanke om noko råare oppfinnelse enn nettopp kvinnekroppen.

For snart fem månader sida fødte eg mitt første barn.

Han var ca 50 cm lang og 4,5 kg tung, og det mest perfekte eg og sambuaren min hadde sett.

Det skjedde to veker på overtid og etter tre døgn med igangsettelse.

Du kan tru eg var lei, og du kan tru eg var stor.

Men stor hadde eg vore lenge. Det blei eg i hvert fall fortalt.

I veke 14 kunne eg endeleg sende ein snap av magen og skrive «the bump is bumping». Den var jo ikkje spesielt stor, men ein kunne sjå at det var ein liten kul der.

Eg sendte snappen til fleire venninner og eit av svara eg fekk var:

«Du har større mage enn meg og jeg er i uke 25, hehe».

Sammenligninga var i gang.

Eg googla meg fram til at alle er forskjellige. At alle gravide kvinner utviklar seg og vokser heilt forskjellig og heilt individuelt.

Men var det feil? Var eg feil?

 PrivatSamtidig som eg kjente meir spark frå innsida, fekk eg fleir stikk på utsida, skriv Lise Marit Syftestad. Foto: Privat

Samtidig som eg kjente meir spark frå innsida, fekk eg fleir stikk på utsida.

«Er det vanlig å være så stor når man er så kort på vei?»

«Eg har tenkt på at du blei veldig stor veldig tidleg?»

«Det må vel være tvillingar det der?»

«Nå kan du vel ikkje bli større?»

Under graviditeten var eg enormt sårbar. Åpenbart.

Kommentarane satt ein støkk i meg, ga meg ein bismak på graviditeten som eg ellers lika så godt.

Eg felte mange tårer og eg trengte meir trøst enn eg hadde trudd.

Eg skreiv nokre ord i notatene mine om følelsane detta ga, men dei blei der - i notatene - heilt fram til 8. mars i år.

Eg kjente på kamplyst. Ein trang til å sei ifrå. Sjøl om det kanskje ikkje kan flytte fjell, kan kanskje nokon kjenne seg att, tenkte eg.

Så eg delte tankane mine på story på Instagram og la vekk telefonen.

Nokre timar seinare var innboksen min full.

«Jeg følte meg som et sirkusdyr som folk skulle beskue, vurdere, peke, le - alt i beste mening, men fy faen så vondt det var. Følte alle syns alt ved å bli større i en graviditet var så «komisk» liksom? Og det ga dem rett til å kommentere fritt», skrev en.

Det bare fortsatte:

«Venninna mi fikk en lignende kommentar av sjefen sin. Hva er galt med folk?»

«Dette er som å lese mine egne tanker fra den siste graviditeten min. Likte egentlig magen kjempegodt selv, men likevel ble jeg skikkelig usikker på grunn av alle kommentarene jeg fikk. Jeg gruet meg til å dra på jobb etterhvert på grunn av alle kommentarene som kom hver eneste dag, og jeg måtte snike meg på bakrommet for å felle noen tårer».

Blodet mitt kokar. Meir og meir.

Kommenterer du på gravide sin mage?aDet hender, og jeg mener det bare godtbNei, det lar jeg værecHar gjort det, men skal slutte med det

Så blir barnet født og kvinnekroppen er ikkje den samme som før. I jobben med å skape eit nytt liv har den blitt banka opp og bryte ned.

Nå begynner jobben mot å bygge den opp igjen.

For nokon går det fort og for nokon tar det lengre tid. Igjen er kroppar forskjellige og alle har sin individuelle utvikling.

Men nå kjem ikkje kommentarane lenger, for du er ikkje lenger gravid.

Du er ikkje lenger eit komisk sirkusdyr.

Det blir stille og du er aleine med alle dei usikkerhetane kommentarene dei siste månadene har skapt.

La oss slutte å kommentere på kroppens utsjånad og heller fokusere på kva den kan få til.

Vær så snill. Er det så mykje å be om? Då skal eg smile ‘søtt’ heile vegen inn i ny graviditet imens blodet mitt roar seg ned frå kokepunktet.

Dette er en kronikk. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdning. Du kan sende inn kronikker og debattinnlegg til debatt@vg.no. Unge meninger-prosjektet er finansiert med støtte av Stiftelsen Tinius. Les mer.
Read Entire Article