Nå er tydeligvis havvind-eventyret avlyst

KOMMENTAR: Det var sannsynligvis ikke tilfeldig at Jens Stoltenberg snakket ned havvind.

Energiminister Terje Aasland og statsminister Jonas Gahr Støre har tidligere kalt havvind for det nye industrieventyret. Foto: Ole Berg-Rusten / NTB

«Norge har et enormt potensial for flytende havvind på sokkelen, men fordi teknologien fremdeles er umoden og dyr trengs det statsstøtte for å få fart på utviklingen. Derfor foreslår vi et ambisiøst støtteprogram. Støtteprogrammet legger til rette for mer kraft til Norge og et nytt industrieventyr,» sa energiminister Terje Aasland i fjor høst.

Gjentatte ganger de siste årene har Aasland kalt havvind-satsingen for «et industrieventyr». Nå er tydeligvis eventyret avlyst.

I Stortinget forrige uke sa nemlig statsminister Jonas Gahr Støre at «jeg tror havvind kommer til å være en del av fremtidens energiløsning. Jeg tror ikke det kommer til å være et eventyr».

Han sa han trodde det kom til å være muligheter for norsk industri i havvind, og at det vil kunne skape jobber. Og at regjeringen skal bidra til oppstart for noen viktige teknologier. Men dette er langt fra måten havvind har blitt omtalt tidligere.

Uenighet?

Det begynte med et utspill fra finansminister Jens Stoltenberg i Dagens Næringsliv før fremleggesen av revidert nasjonalbudsjett i begynnelsen av mai. Der sa han at myndighetene ikke bør gi pengestøtte til prosjekter som innebærer varige store subsidier. I motsetning til det Aasland tidligere har sagt - at han tror flytende havvind kan bli lønnsomt - sa Stoltenberg at «det gjenstår å se».

Mange tolket dette som en uenighet innad i regjeringen. Men er det egentlig det? Sannsynligvis ikke.

Da energiminister Terje Aasland utlyste havvindområder på Utsira Nord denne uken sa han at tanken er at området «skal bli en arena for å teste ut ny teknologi og nye løsninger som kan bringe kostnadene ved teknologien ned». Dette prosjektet har for regjeringen frem til nå handlet om å skaffe mer kraft, ikke teknologiutvikling.

Statssekretær i energidepartementet, Astrid Bergmål, sa til NRK at hun mente det ikke er noen forskjell på det Stoltenberg sa, og det hun og Aasland har sagt.

Nå sier de at det bare skal være statsstøtte i en oppstartsfase, at regjeringen vil konsentrere seg om satsingen på flytende havvind og at allerede på neste prosjekt må støttenivået være lavere. Og at alt ikke kan bli bygget med statsstøtte.

Det er ikke det budskapet de har kommet med tidligere.

Evigvarende subsidier?

Fram mot 2040 har Ap en ambisjon om 30 gigawatt havvindproduksjon i Norge. Dette tilsvarer nesten like mye kraft som vi produserer i Norge i 2022. Hvis én turbin er på 15 megawatt, vil det bety utbygging av rundt 2000 vindturbiner. På grunn av dybden langs norskekysten må veldig mye være flytende. Flytende er mye dyrere enn bunnfast vindkraft, og det er uklart hvem som skal betale for det.

Forrige uke lyste regjeringen ut konkurransen om hvem som vil bygge ut flytende havvind på Utsira Nord. Søknadsfristen er 15. september.

Mer enn halvparten av konsortiene som tidligere har sagt de var interessert i å by på prosjektet har trukket seg.

På Utsira Nord er det satt av 35 milliarder kroner i statlig støtte.

I en høring som ble avholdt i fjor høst om støtteordningen for de to første aktuelle områdene for flytende havvind på norsk sokkel, sa derimot mange av bransjeaktørene at myndighetenes kostnadsanslag ligger for lavt. Flere av dem mente at det ikke bør være noe tak på subsidier, og at støtten i tillegg må inflasjonsjusteres også etter produksjonsstart.

Det ville ha betydd flere titalls milliarder mer til bare dette prosjektet. Og det ville vært nettopp det Stoltenberg advarte mot - evigvarende subsidier.

Ikke som olje og gass

Støre har tidligere sammenlignet subsidieringen av blant annet vindkraft til havs med det å bruke fellesskapets penger på å bygge opp olje- og gassnæringen for 50 år siden.

Han skrev i en kronikk i DN i september at det statlige organet Norges geologiske undersøkelser (NGU) i 1959 hadde fastslått at vi kunne se bort fra mulighetene til å finne olje og gass på norsk sokkel. Bare ti år senere ble det som var et av verdens største petroleumsfelt til havs funnet.

«Spørsmålet ble hvilken rolle staten skulle spille i utviklingen av Ekofisk og andre oljefelt,» skrev han.

Men det som egentlig skjedde var at det private, amerikanske oljeselskapet Phillips Petroleum, på tross av myndighetenes konklusjon, brukte millioner av egne penger på å lete og finne det som ble Ekofisk-feltet. Statoil og oljepolitikken kom flere år senere.

Olje og gass er en råvare som var, og er, lett å selge i markedet til en pris høyere enn kostnadene ved å utvinne dem. Prisen på strøm fra havvind er ikke høy nok til å dekke kostnadene for utbygging og drift. Derfor er det i utgangspunktet uinteressant for private selskaper å gå inn med egne penger, uten at de vet at staten betaler for mellomlegget.

«Råd til det»

«Vi har råd til det, og vi må gjøre det,» sa Aasland til Finansavisen i fjor. Men har vi virkelig råd til det, når vi skal prioriere både forsvar, helse, skole, kommuner og velferd?

Er Ap i ferd med å endre på den aktive næringspolitikken sin? Mye tyder på det. Det var nok ikke tilfeldig at Stoltenberg sa det han sa. Da kunne også de andre henge seg på og gradvis endre sin retorikk.

Regjeringens aktive næringspolitikk, der store summer har gått til å subsidiere feilslåtte batteriprosjekter, hydrogensatsinger og nå det som kan se ut som evigvarende statlig støtte til havvind, har fått krass kritikk i mange år fra flere hold.

Den er heller ikke spesielt populær blant velgerne. Å gå til valg på å bruke milliarder på evige subsidier er ikke akkurat en vinnersak.

Det har nok noen voksne i Ap nå også innsett, rett før valget.