Nå brenner det på do

Det er 48 dager til valget. På gjennomsnittet av meningsmålingene mangler KrF åtte tideler på å klare sperregrensen.

Da skulle man kanskje trodd at KrF var preget av indre samhold for å klare den ene, store oppgaven: Å få fire prosent ved valget.

Men slik er det ikke. Tvert imot. Syv år etter KrFs politiske retningsvalg, er partiet preget av en ny retningskamp. Og denne kampen kan bli enda vanskeligere for KrF enn den forrige.

Fordi: Den forrige retningsstriden handlet «bare» om hvem KrF skulle samarbeide med; om de skulle gå inn i en rødgrønn regjering, slik Knut Arild Hareide og Dag Inge Ulstein ønsket, eller gå inn i den borgerlige regjeringen, slik Kjell Ingolf Ropstad ønsket. Eller stå utenfor, slik Hans Fredrik Grøvan ønsket. Alle i partiet understreket den gang at de var enige om KrFs politikk.

Denne gangen handler striden om hva slags parti KrF skal være. Hvor tydelig og skarpe de skal være – opp mot hvor smale og ekskluderende de kan bli.

Den store symbolsaken har blitt vedtaket på KrFs landsmøte i vår om å forby Pride-flagg på offentlige skoler. De som fikk gjennom dette vedtaket viser til undersøkelser, som den vi publiserte i Fædrelandsvennen i slutten av juni, som viser at rundt en tredel er enig med partiet.

Men det er langt fra et samlet parti som står bak denne linja. Både Knut Arild Hareide og Olaug Bollestad deltok i Pride-markeringer da de var ledere i partiet. Og landsmøtevedtaket var på ingen måte enstemmig. På talerstolen ble det en heftig utvekdling. Stortingskandidat fra Østfold, David Hansen, kalte vedtaket for Viktor Orban-politikk.

Andre saker som har skapt uenighet er at KrF har vedtatt en langt mer Israel-vennlig politikk en den som Den norske kirke står for. Og på landsmøtet advarte tidligere partileder Valgerd Svarstad Haugland KrF mot å bli et «Trumpsk tradwife-parti» i familiepolitikken. Blant annet.

Likevel har partiledelsen lyktes i å presentere et noenlunde samlet parti utad. Inntil debatten boblet opp i Vårt Lands spalter de siste ukene. Og mandag toppet det seg – foreløpig. Da kom selveste Kjell Magne Bondevik på banen gjennom et leserinnlegg i nevnte avis.

I kjent Bondevik-stil var tonen dempet. Men budskapet var høylytt.

Bondevik viste til at «I flere saker, spesielt i de som direkte angår menneskers liv, er problemene sammensatte». Og la til: «Da kreves det vilje og evne til en raus og nyansert tilnærming mer enn såkalt «tydelighet»».

Dette var en tydelig refs til de i partiet som setter «tydelig» foran «raus».

Bondevik fortalte også at han nå møter flere som er i tvil om de skal stemme på KrF. Og så skrev den mannen som i 12 år ledet KrF og i syv år ledet landets regjering for dette partiet:

«Jeg kan forstå deres usikkerhet».

Det er dramatisk. Og det sier trolig mye om Bondeviks frustrasjon over sitt eget parti når han går ut på den måten.

Men Bondevik skrev altså ikke dette i et vakuum. Tidligere i sommer meldte Mari Elisebet Totland seg ut av partiet. Den tidligere statssekretæren og ordføreren i Bømlo, som også er Knut Arild Hareides hjemkommune, hadde da vært KrF-medlem i 40 år.

Totland begrunnet utmeldingen med Pride-vedtaket og KrFs manglende fordømmelse av Israels overgrep i Gaza.

Det fikk igjen Erik Lunde til å ta til tastaturet. Han er ingen hvemsomhelst i KrF. Selv om generalsekretæren i Strømmestiftelsen i Kristiansand ikke har noen verv i partiet nå, har han blant mye annet vært nestleder i KrFU, sittet i Risør kommunestyre og Oslo bystyre, vært informasjonssjef i KrF, ledet programarbeidet i partiet, skrevet flere bøker, blant annet om kristendemokratiet, og vært statssekretær i Barne- og familiedepartementet – for Kjell Ingolf Ropstad.

Lunde har en lavmælt form. Men det er mange som lytter til ham i KrF. Og svært mange både likte og kommenterte under det innlegget han postet på Facebook i forrige uke.

Der leverte han en analyse som nok var smertefull å lese for KrFs nåværende ledelse. Men som åpenbart rører ved den samme ledelsens store problem.

Lunde minnet om at Pride-flagget brukes av mange og store aktører i det norske kirkelandskapet. Og pekte på at KrFs vedtak om forbud mot dette flagget i skolen «vil gjøre det nærmest uaktuelt for store deler av Kristen-Norge å stemme på partiet.»

Det er i så fall svært alvorlig for partiet som kaller seg selv for kristelig.

Lunde fortalte også at han de siste månedene har snakket med mange mennesker som opplever at de har blitt valgt bort av KrF. «Noen har vært aktive KrFere, eller stemt på KrF ved valg etter valg. Dette er personer som er kristendemokrater – og som burde være midt i målgruppen», skrev Lunde.

Og så:

«Jeg må også innrømme at jeg selv har kjent på en følelse av å ha blitt valgt bort de siste månedene.»

Det er en oppsiktsvekkende beskrivelse fra en person med en så sentral bakgrunn i KrF.

Noen av de som har fått gjennomslag for en spissere og krassere politikk i KrF, ser på mye av kritikken som sure oppstøt fra den eldre garde i partiet. De spør også ironisk om den tidligere, mer rause og romslige holdningen brakte partiet særlig framover på målinger eller i valg.

Men de bør også spørre seg selv hvor de nye åtte tidelene skal komme fra, hvis de ikke klarer å holde på de 3,2 prosentene som hittil har støttet partiet.