Nå begynner Irans hevn innenfra

Essmat Sophie er forfatter, filmskaper, forsker og aktivist med røtter i den kurdiske delen av Iran. Hun er bosatt i Norge. Foto: Privat

Nå begynner Irans hevn innenfra.

Rakettene har stilnet, men stillheten er ingen fred. For iranere er krigen aldri kun ført med våpen, men med lover, slagord og frykt. Nå, etter våpenhvilen, begynner hevnen innenfra.

Unge kvinner, demonstranter, kurdere, balutsjere og kolbarer pågripes, dømmes uten prosess, noen henrettes. Regimet bruker stillheten til å styrke sitt grep, kledd i språk som minner om 1980-tallets mørkeste netter. «Spion.» «Forræder.» «Agent.» Alt som truer makten, stemples som fiende.

Milliarder av dollar går til stedfortrederkriger i Syria og Libanon. Ikke ett tiltak for beskyttelse av barn, frihet for kvinner eller verdighet for folket. Patriotisme brukes som maske. Elitens barn bor i slott i Toronto og Paris, arbeiderklassens barn dør i matkø.

Samtidig befinner folket seg i kryssilden mellom tre destruktive krefter:

1. Et teokratisk regime som undertrykker og henretter.
2. En israelsk stat som holder regionen i permanent krig.
3. En vestlig stillhet som foretrekker svakhet fremfor et fritt Iran.

Illusjonene er knust. Den eneste styrken som gjenstår, er stemmen:
Zan. Zendegi. Azadi. (Kvinne. Liv. Frihet.)Zan. Zendegi. Azadi. (Kvinne. Liv. Frihet.)Betyr «Kvinne. Liv. Frihet.» Slagordet er blitt et symbol på kvinnefrigjøring og frihetskamp i Iran.

Men også venstresiden i Vesten har sviktet. De som en gang siterte de politiske tenkerne Frantz Fanon og Antonio Gramsci, legitimerer nå tyranni med postkoloniale fraser og akademisk arroganse. De nekter å se at vold, selv om den kommer fra sør, forblir vold.

Samtidig knebler nasjonalisme mangfoldet: Hver stemme fra Kurdistan eller Ahvaz stemples som trussel mot nasjonal enhet. Men å elske sitt land betyr ikke å knuse dets minoriteter.

Det iranske folket trenger ikke sympati eller analyser. De trenger gjenklang. De trenger at vi lytter – ikke på vegne av dem, men med dem.

Friheten deres kommer ikke fra resolusjoner. Den vokser nedenfra: fra mødre med sprukne føtter, fra jenter som nekter å tie, fra områder Vesten ikke nevner: Kurdistan, Zahedan, Ahvaz, Balochestan.

De sier følgende: Vi vil ikke arve aske. Vi vil leve. I fred. I frihet. Med verdighet.