Myte om makt: Stort militærbudsjett gir ikke automatisk effektiv makt

President Vladimir Putin har formet Russland til en stat som ikke motsier ham, skriver innleggsforfatteren. Bildet: En militær skoleklasse med 13-åringer på tur i Moskva. Mange av dem drømmer om en karriere i forsvaret. Foto: Per Kristian Aale

Bipolar eller multipolar maktstruktur? Hva vi er på vei mot, er uklart. Verden er nå et komplekst og konfliktfylt sted der makt utøves gjennom flere kanaler.

Dette er et debattinnlegg. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

I sin kronikk «Myten om multipolaritet: USA er fortsatt verdens maktsentrum» i Aftenposten 29. april hevder postdoktor i statsvitenskap Pål Røren at USA fortsatt er den rådende makten i verden. Beviset er at USAs militære styrke klart overgår andre staters.

Verden er hverken bipolar eller multipolar, og den blir det heller ikke.

Røren kan ha rett i at den ikke er multipolar. Men bevisførselen ellers er for enkel. Hans tese rådde på 1960-tallet: militær styrke er det eneste maktmiddelet.

Han overser analyseapparatet statsvitenskapen i dag byr på.

Daglig demonstreres det at militær styrke er viktig. Men stort militærbudsjett – Rørens mål – gir ikke automatisk effektiv makt. Da USAs makt var på topp, hindret det ikke tap mot Taliban.

La meg kort gi fire punkter til en realistisk analyse:

1. Statens karakter og innenrikspolitikk avgjør ofte effekten til det militære maktmiddelet. For Røren er president Vladimir Putin uten middelet: han bare «roper høyt». Vel, fordi han har formet Russland til en stat som ikke motsier ham, kan han sende nok folk i felten og raskt omgjøre økonomien til en krigsøkonomi. Mens USA ikke får vedtatt ny bistand til Ukraina før Putin har klar fremgang.
2. Statsvitere har i flere tiår vist at ikke-militære ressurser kan gi mye makt, ‘myk makt’, ikke minst økonomiske ressurser, som Røren velger bort. Begreper som ‘økonomisk statskunst’ og ‘kompleks interdependens’ omfatter staters bruk av økonomiske, sosiale og kulturelle forbindelser med andre til å utøve makt over dem.
3. Rørens maktbegrep er det velkjente – evnen til å få en annen til å gjøre noe hen ellers ikke ville gjort. Bilateral maktbruk kan lykkes, men også feile. Skjeve avhengighetsforhold gir effekt. Men det gir også effekt å dominere institusjoner og strukturer der mange land er med. Da Donald Trump overtok USA i 2017, sa han opp slike posisjoner til fordel for bilaterale relasjoner. Før dette hevdet jeg i denne avisen (29. november 2016) at Trump kunne bli Kinas trumf. Fikk jeg rett? Kina vant posisjoner i institusjoner og nettverk USA forlot, USA forlot ressurser for makt. Handelstiltakene mot Kina rammet knapt kinesisk eksport. Det som før gikk til USA, går til tredjeland (Mexico) og derfra som ferdigvarer til USA.
4. Staters budskap kan også påvirke makt. Hva vil staten? Hvilke verdier fremmer den? Er det rent nasjonale interesser, markering av identitet? I Putins tilfelle trodde jeg det var Russlands sikkerhet som drev ham. I dag vet jeg at hans ærend er imperialistisk. Vesten har villet at verden fordømmer ham, men har fått halv støtte. Er det fordi Vestens verdibudskap er blitt mindre troverdig og dets (USAs) makt dermed svekket? Konstruerer propaganda og løgn nye verdensbilder som svekker Vestens? Kan USA utøve troverdig makt utad når politisk løgn øker innenlands?

Verden er nå et komplekst og konfliktfylt sted der makt utøves gjennom flere kanaler. Fred er mangelvare. Hva slags maktstruktur vi er på vei mot, er uklart. Mest sannsynlig er vi på vei inn i en bipolar struktur – Kinas makt øker. Men også India er på vei. Nye partnerskap øker mangfoldet i maktstrukturen. Vi må gå bredt til verks for å forstå den, ikke fastslå skråsikkert hvordan den er nå og i fremtid.