Musikk er kjærlighet

Det er en djerv påstand, og det er nok ikke særlig hold i den. Kunst, kultur, musikk er ikke en vaksine mot ondskap, eller vilje til å begå ondskap. Tvert om: Tyranner har selv bedrevet kunst. Hitler var kunstmaler, Mao Zedong skrev dikt, Mussolini spilte fiolin, og likte jazz.

Men jeg forkaster ikke hypotesen helt likevel.

Spesielt når det gjelder musikk.

For å sitere den australske rocksangeren og poeten Nick Cave, som er aktuell med et av de flotteste og mest overraskende albumene i hans lange karriere: «Music is a sort of glue that binds us together. For me, music is at the very soul and core of the world.»

Det tror jeg han har rett i. Musikk, for å si det med avdøde David Crosby, er kjærlighet.

Mer fra Nick Cave, som etter å ha opplevd det verste en far kan oppleve, tør å synge om gleden og det vakre i verden, heller enn mørket og opprøret og motstanden: «Music is a thing that makes things better.»

I mitt eget liv er musikken så sentral og så grunnleggende at det er umulig å tenke seg noe uten den. Slik er det nok for svært mange av oss, nesten oss alle.

LIVSVISDOM: Nick Cave hos talkshow-vert på CBS, Stephen Colbert. Foto: Skjermdump/YouTube.

Musikkens kraft, for å si det høystemt, igjen inspirert av Cave, er at den binder oss sammen, og tilbyr oss en slags overskridende opplevelse. Noe «åndelig», sagt på dureksk, som appellerer til både ens egne emosjoner og til oss som fellesskapsvesener.

Og når det virkelig stemmer, så er båndet som oppstår mellom artisten og lytteren, mellom de på scenen og de i publikum, som en dyp og intim samtale. Som også skaper rom for samtaler mellom alle.

Forrige kvelden her satt vi, hele familien, og spilte musikk for hverandre, gjennom den smågeniale «jamsessionen» til en av strømmetjenestene. Tiden fløy, vi lo, vi danset, og vi snakket ordentlig sammen, uten egentlig å si så mye.

Og jeg spilte gamle Stevie Wonder-låter, kona mi spilte Erykah Badu og Amy Winehouse – mens de to som ennå bor hjemme vekslet mellom Kanye, Harry Styles, Tyler, the Creator og Charli XCX.

Alt var like bra.

MOVES: Trump «danser» til tonene av Village People’s YMCA.

Det er nær sagt umulig å se for seg bøllete, udannede og hevngjerrige politiske ledere sittende i godstolen med et par virkelig gode hodetelefoner, nærmest som i transe over et stykke musikk; enten det er drivende rock’n’roll, smekker elektronika eller en sublim adagio av en av de gamle mesterne.

Eller på en konsert der det oppstår kjærlighet i rommet.

Jeg er jo eldre jeg blir mindre interessert i musikalske stammekriger, og om hvem som er bedre enn andre, slike ting. Stadig vekk oppdager jeg ny musikk, og skjønner det godt når Neil Young påstår at «it’s all one song».

For musikken er som et språk vi alle – ja, bortsett fra dem dere vet – forstår og behersker og føler oss vel med.

Alle liker vi forskjellige sider av den, og dens forskjellige uttrykk, men i alle kulturer er den sentralt til stede. Og der den holdes nede, er det ufrihet.

Noe av grunnen til at YouTube-fenomenet Rick Beato – en fremfaren gubberocker fra Fairport, New York – faktisk er blitt et fenomen med over fire millioner følgere, er fordi han (tross et par glipptak) forfekter dette:

En ren og skjær musikkglede, på kryss og tvers av identiteter, sjangre og musikalske kløfter.

Jazz, country, hiphop, metal, soul, progrock, pop: Det er fine ting der, uavhengig av stilarter og uttrykk.

Det enkle kan være like flott som det kompliserte. En «opplagt» akkordprogresjon kan avføde den mest fortryllende melodi. Inni dypt komplekse skalaer og rytmiske mønstre, kan en søt barnesang tre frem.

For sånn er det altså med musikken: Det er én sang.

HELT: David Gilmour, en gang sanger og gitarist i Pink Floyd. Foto: Gregorio Borgia / AP / NTB

Som tenåring og tidlig voksen, var musikken en helt oppslukende interesse, men også en viktig identitetsskaper. Man ble det man hørte på. Slik er det kanskje ikke lenger. I strømmingens tidsalder består subkulturene, men skottene mellom dem svekkes.

Jeg merker det på den oppvoksende generasjonen: De gamle stengslene er revet ned. De hører på alt mulig. De finner sine favoritter på musikalske territorier som var tabu den gang man enten var pop eller rock, soul eller rap. Det er vidunderlig.

Og med favorittene oppstår en helt spesiell forbindelse, ofte helt unikt slitesterk.

Selv har jeg et slikt bånd med flere, men kanskje sterkest til en som sjelden utgir plater, men som hver gang det skjer, nesten setter meg ute av stand til å tenke på annet.

Denne uken kom platen «Luck and Strange» av og med David Gilmour, en av «dinosaurene» fra virkelig gamle dager, i dag nesten 80 år gammel.

Det er nesten et usunt forhold, for jeg klarer ikke lenger å forholde meg kritisk til ham. Gilmour er Gilmour, og om det han fortsatt gjør er bra eller ikke, er umulig for meg å si.

For meg er det utvilsomt bra, men jeg er så tungt inhabil at det nesten føles feil i det hele tatt å si noe om det. Og det som føles ikke fullt så bra er likevel interessant. Fordi det også er en del av historien.

Jeg blir når alt kommer til alt ubegripelig rørt av hans tandre og sanndru gitarspill, hans stadig mer harkete oldingrøst, og av tekster som funderer varsomt over livets gang, og at alt det vi har, en gang blir borte: «Time is a tide that disobeys, and it disobeys me.»

Musikk er humanisme, musikk er kjærlighet. Til oss, menneskene, og til denne verden som stadig trues av tyranner og bøller som har glemt at den, slik Nick Cave erklærer helt fritt for ironi, er en «extraordinary, systemically beautiful place to live in.»

Tygg på den, Vladimir Putin.
Tygg på den, Bibi Netanyahu.
Tygg på den, Yahya Sinwar.

Ja, tygg på den, Donald J. Trump.

Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.